Herold

I fjor skrev jeg om «Karmøy-paradokset»: At vi som politikere bestiller utredninger, analyser og faglige anbefalinger og så legger dem i skuffen når motstanden blir høy nok på Facebook.

Den gangen brukte jeg en advarsel fra Line Vatland (H), leder for råd for personer med funksjonsvariasjoner: «Når politikerne gir etter for press fra de høylytte, er det de svakeste som taper. De som ikke går i fakkeltog. De som ikke starter underskriftskampanjer på Facebook.»

Nå sitter vi med kommunedirektørens forslag til nytt budsjett. Det gjør vondt å se hvor presis den advarselen treffer.

For hva er det som foreslås? Kutt i forebyggende tiltak i barnevernet. Kutt i psykisk helse. Halvering av kulturskolen. Reduserte tilskudd til frivilligheten. Innstramminger som vil merkes for barn som sliter, familier som allerede har det tøft – og for de tilbudene som nettopp bærer de stille barna, de sårbare ungdommene og de som ikke har foreldre som roper høyest.

Samtidig har vi vedtatt å bruke nær 40 millioner kroner på rehabilitering av Ferkingstad skole.

La meg være helt ærlig: Jeg unner ungene på Ferkingstad et godt skolebygg. Ingen er uenige i at inneklima og arbeidsmiljø må være trygt. Foreldreengasjementet rundt skolen er imponerende, og lokalsamfunnet har kjempet hardt. Men nettopp derfor er denne saken så krevende, for det er ikke nok å spørre: «Fortjener Ferkingstad skole et godt bygg?» Det egentlige spørsmålet er: Hva sier vi ja til i stedet for hvem?

Når vi binder oss til store investeringer i en liten skole, samtidig som vi kutter i forebyggende arbeid for utsatte barn, sosiallærere, kulturskole og frivillighet, så tar vi et verdivalg. Vi sier (uansett hvor pent vi pakker det inn) at enkelte bygg og enkelte nærmiljøer er viktigere enn de barna som aldri møter opp utenfor rådhuset med plakater.

Det er ikke en behagelig erkjennelse. Men den er nødvendig.

Vi har selv sagt at Karmøy må prioritere hardere. Vi har sagt at vi må våge å endre skolestruktur og barnehagestruktur, samle ressursene og bruke pengene der de gjør mest nytte. Vi har visst at økonomien er stram, og at «litt av alt til alle» ikke lenger er mulig. Likevel står vi nå i fare for å gjøre akkurat det vi advarte mot: Å la enkeltsaker, aksjonsgrupper og fakkeltog styre, mens de svakeste betaler prisen stille i bakgrunnen.

Spørsmålet jeg mener vi som politikere må stille oss, er dette:Hvis vi hadde startet med blanke ark i dag – med de samme pengene, de samme barna og den samme demografien – ville vi også da valgt å prioritere en omfattende rehabilitering av en liten skole foran forebyggende arbeid i barnevernet, psykisk helse og kulturskole for flere hundre barn og unge?

Hvis svaret er nei, da er vi i ferd med å gjøre en feilprioritering. Ikke fordi Ferkingstad ikke betyr noe, men fordi vi ikke lenger har råd til å late som om alt kan prioriteres samtidig.

Jeg skriver ikke dette for å sette lokalsamfunn opp mot hverandre. Jeg skriver det fordi jeg mener vi skylder både innbyggerne og oss selv å være ærlige: Tøffe prioriteringer betyr at noen ønsker ikke blir innfridd. Og i en presset økonomi bør det ikke først og fremst være de svakeste som taper – de som ikke har foreldre som skriver leserinnlegg eller organiserer fakkeltog.

Vi har fremdeles tid til å justere kursen. Å se investeringsvedtak og driftskutt i sammenheng. Å spørre oss selv: Er dette i tråd med det vi har sagt om å prioritere forebygging, fellesskap og de mest sårbare? Eller er vi i ferd med å la Karmøy-paradokset gjenta seg – denne gangen med enda høyere pris for dem som har minst å gå på?

Tøffe valg må tas, skrev jeg i fjor. Det står jeg ved. Men tøffe valg handler ikke bare om å si ja til populære prosjekter. Det handler om å våge å si nei – også når det er vanskelig, også når engasjementet er stort – for å kunne si et tydelig ja til de barna som ikke roper.

Det er på tide at vi viser at vi faktisk mener det vi sier: At vi skal prioritere de svakeste først.