Julemirakelet jeg ikke trodde fantes
Plus
Tvangshandlingene ble sÄ omfattende at livet mitt gikk i sirkel.
Et julemirakel midt i desember er ikke noe man forventer Ă„ oppleve. Likevel sitter jeg her â overrasket, lettet, og nesten litt vantro â over at livet mitt kunne endres sĂ„ dramatisk pĂ„ sĂ„ kort tid. Etter Ă„r med et syn som fĂžltes som Ă„ leve i en trang tunnel, der alt ble filtrert gjennom Ă©n eneste kraft: OCD-en. Tvangstankene. Ritualene. Skyggen som tok over livet mitt. Jeg skriver dette fordi mange fortsatt stĂ„r der jeg sto â alene, skamfull og utslitt â uten Ă„ ane at det faktisk finnes en vei ut.OCD er mye mer De fleste har hĂžrt om OCD, men fĂ„ vet hva det egentlig er. Mange forbinder det med ryddighet, orden og renhet. Men OCD er mye mer â og mye tyngre â enn det. Det er en lidelse der hjernen din produserer inntrengende tanker du ikke vil ha, og du tvinges inn i handlinger du ikke egentlig Ăžnsker Ă„ gjĂžre. Et mentalt fengsel der du bruker hele dagen pĂ„ Ă„ forsĂžke Ă„ dempe uro, frykt og angst.Hva er OCD â egentlig? OCD bestĂ„r av to komponenter: Tvangstanker â inntrengende, uĂžnskede tanker, bilder eller impulser som gir intens angst, skyld, uro eller frykt. De kommer uten forvarsel og tar hele oppmerksomheten. Tvangshandlinger â alt du gjĂžr for Ă„ fĂ„ ro. Det kan vĂŠre vask, telling, sjekking, berĂžring, unngĂ„elser eller mentale ritualer. Problemet er at roen bare varer noen sekunder. Deretter kommer tvangstanken tilbake igjen, ofte sterkere.Ă ha OCD er som Ă„ ha en fulltidsjobb â 24 timer i dĂžgnet â i tillegg til livet du egentlig skal leve. Det er derfor sĂ„ mange med OCD til slutt kollapser: Det finnes ingen pauser.Tvangshandlingene ble sĂ„ omfattende at livet mitt gikk i sirkel For min del fĂžles det som OCD-en alltid har vĂŠrt der. En stille bakgrunnsstĂžy som plutselig ble en bulldoser. For noen Ă„r siden eksploderte det. Tvangshandlingene ble sĂ„ omfattende at livet mitt gikk i sirkel. Jeg vĂ„knet inn i tvang. Bar den gjennom dagen. Sovnet fĂžrst etter et siste ritual. Jeg var helt utslitt. Og jeg fryktet oppriktig at kroppen ikke ville tĂ„le dette i mange Ă„r til. Jeg trodde ikke jeg ville bli gammel i det tempoet.Skammen var verre en sykdommen Skammen gjorde alt verre. Ingen visste noe â ikke venner, ikke kollegaer, ikke engang min kone. Jeg var redd for Ă„ bli misforstĂ„tt, dĂžmt eller sett pĂ„ som svak. I stedet gikk jeg alene med det â og ble stadig dĂ„rligere. Til slutt klarte jeg ikke mer. Jeg bestilte time hos legen min og la kortene pĂ„ bordet. Han var litt usikker, men tok meg alvorlig. Han henviste meg raskt til DPS GjĂžvik. Bare det Ă„ bli trodd betydde mer enn jeg klarte Ă„ si. PĂ„ DPS fikk jeg endelig en vurdering, og der fikk jeg ogsĂ„ noe som virkelig fikk meg til Ă„ forstĂ„ alvoret: en OCD-mĂ„ling. Maks score er 40 poeng. Da jeg ble kartlagt fĂžrste gang, lĂ„ jeg pĂ„ 36 poeng. Det er nesten det hĂžyeste man kan ha. Til sammenligning ligger et vanlig menneske pĂ„ 3â6 poeng. Jeg levde altsĂ„ med en belastning som nesten sprengte skalaen.Likevel fikk jeg tilbud om et firedagers intensivkurs â en behandling jeg knapt hadde hĂžrt om. Fire dager? Etter flere tiĂ„r med tvang? Skulle det vĂŠre mulig?Det var brutalt. Men det virket DPS kartla tvangen min i flere uker fĂžr kurset startet. Da fĂžrste kursdag kom, var jeg bĂ„de nervĂžs og lettet. For der, i et rom med andre mennesker som levde med det samme marerittet, falt skammen min. Jeg var ikke unik. Jeg var ikke Ăždelagt. Jeg var bare syk â og her skulle jeg fĂ„ hjelp. Kurset var en Ă„penbaring. Vi var en trygg og tett fulgt gruppe, med fagfolk som bĂ„de forsto mekanismene og kunne vise oss hvordan vi skulle bryte dem. De lĂŠrte oss Ă„ mĂžte angsten i stedet for Ă„ dempe den. Ă stĂ„ i ubehaget. Ă la tvangstankene komme â uten Ă„ gjĂžre ritualet etterpĂ„.
Trodd at hjernen min var fastlĂ„st Det som slo meg mest, var hvor raskt hjernen kunne endre seg nĂ„r den ble utsatt for riktig behandling. Jeg som hadde trodd at hjernen min var fastlĂ„st, komplisert, nesten umulig Ă„ pĂ„virke â oppdaget at den faktisk lot seg omprogrammere. Det var nesten komisk Ă„ innse at hjernen min ikke var sĂ„ smart som jeg hadde trodd. Og sĂ„ skjedde det mest overraskende: PĂ„ min oppfĂžlgingssamtale ble jeg testet pĂ„ nytt. Fra 36 poeng hadde jeg falt til 8 poeng. Det er sĂ„ nĂŠr friskt man kan komme pĂ„ sĂ„ kort tid. Et helt annet liv. En helt annen fremtid.I dag lever jeg nesten normalt. Noen ganger dukker en tanke opp, men jeg gir den ikke mat. Jeg gjĂžr ikke ritualet. Jeg lar den bare vĂŠre â og da forsvinner den.Julemirakel av kunnskap Desember ble noe jeg aldri hadde trodd: mĂ„neden der jeg fikk oppleve et julemirakel. Ikke et overnaturlig et. Men et mirakel av kunnskap, mot, behandling og mennesker som visste hva de gjorde. Derfor sier jeg dette til deg som fortsatt stĂ„r fast: Du trenger ikke leve slik. Du trenger ikke skamme deg. Og du er ikke alene. Livet er for kort til Ă„ bruke hver dag pĂ„ Ă„ tilfredsstille en lidelse som faktisk kan behandles.
God jul â og god bedring til oss alle som trodde hĂ„pet var tapt.