Herold

Lene Westgaard-Halle er helgas spaltist. Hun er tidligere stortingsrepresentant for Høyre, og jobber nå i Fritzøe Energi som administrerende direktør.

Larvik er en liten by med en stor historie. Fra vikinggraver til grevskapet Laurvig og industri langs fjorden. Men én del av historien er fortsatt underfortalt: Hvordan vannet fra Farris har vært, og er, en motor for verdiskaping, beredskap og velferd i hele Vestfold.

Historien om vannkraften i Larvik begynner lenge før noen hadde hørt om kilowattimer. Allerede i middelalderen drev Farriselva kverner som malte korn til brød. Senere kom sagbrukene, og tidlig på 1600-tallet ble Fritzøe jernverk anlagt ved elva – i sin tid Norges største jernverk, basert på vannkraft og trekull. Hammerdalen ble et verkssamfunn der fattig og rik levde tett på hverandre, med buldrende vannhjul som bakteppe. Farrisvannet ble regulert allerede på 1600-tallet, først for å frakte tømmer, mye senere for kraftproduksjon. Vannet var den gang, som i dag, den usynlige infrastrukturen som gjorde aktivitetene i dalen mulig.

*Etter mange hundre år med vannhjul, tok Treschow-Fritzøe på 1800-tallet de samme fossefallene i bruk på en helt ny måte. Hele verden jobber i dag med omstilling, men i Farris skjedde det grønne skiftet for over 200 år siden, og vi var blant de aller første i verden som konverterte vannkraft til elektrisitet i industriell skala. Det første elektriske anlegget i Hammerdalen ble bygget på 1880-tallet for å gi lys i bygninger og produksjonslokaler langs elva. *

I 1901 ble Fritzøe kraftstasjon satt i drift. Den utnytter 23 meters fall mellom Farris og havet – og står der fortsatt, over 120 år senere, som en av landets eldste kraftstasjoner i kontinuerlig drift. Det er ikke bare et stykke stolt industrihistorie, men en påminnelse om hvor langsiktig vannkraftinvesteringer faktisk er. I årene 1911–1920 bygde Fritz Michael Treschow ut Siljanvassdraget og etablerte et fordelingsnett som leverte strøm til det meste av Vestfold. Dermed var ikke bare Larvik, men hele regionen tidlig ute med elektrifisering. Vannkraften ga grunnlaget for industri, arbeidsplasser og etter hvert den velferden vi i dag tar for gitt. Kort sagt: Farris og Fritzøe var med på å elektrifisere Vestfold før elektrisitet ble hvermannseie i resten av landet.

Farris er i dag langt mer enn et kraftmagasin. Sammen med Eikeren er innsjøen den viktigste drikkevannskilden for Vestfold. Rundt 160.000 innbyggere i fylket er avhengige av vann fra Farris hver dag – i tillegg til innbyggere i Larvik og Porsgrunn. Det betyr at reguleringen av magasinet må balansere flere hensyn samtidig. Både trygg vannforsyning til husholdninger og næringsliv, miljøtilstand i Farriselva, effektiv og klimavennlig kraftproduksjon, samt flomdemping og beredskap i møte med ekstremvær – noe det blir stadig mer av.

I en tid med tørrere somre, våtere høster og mer uforutsigbart vær, blir regulerbare magasiner som Farris en beredskapsressurs av nasjonal betydning. De gir oss mulighet til å håndtere både tørkeperioder og flom, ikke bare produsere strøm når vi ønsker det. Vannkraften har vært ryggraden i Norges energiforsyning i over hundre år. Rundt 88–90 prosent av norsk strømproduksjon kommer fra vannkraftverk, og nesten all kraftproduksjon i Norge er fornybar. Det gir oss en av verdens reneste energimikser – og et konkurransefortrinn i en verden som trenger utslippskutt. I Europa øker andelen sol- og vindkraft raskt. Det er gode nyheter for klimaet, men skaper også nye utfordringer: kraftsystemet trenger fleksible og stabile kilder for å balansere det uforutsigbare. Her er norsk vannkraft en del av løsningen. Når kraftprisene svinger i Europa, er det vannkraftens reguleringsevne som demper utslagene for norske husholdninger og bedrifter. Den sikrer også at vi har strøm når vi trenger den som mest, på de kaldeste vinterdagene.

*Hvorfor skrive dette nå? Fordi vannkraften ofte er fraværende i debatten – nettopp fordi den stort sett bare virker. Vi merker den først når magasinene er tomme, prisene er høye eller det blir konflikt om naturinngrep. Men uten vannkraften stopper mye av Norge. Vi ville hatt høyere utslipp, mer sårbarhet i møte med ekstremvær og større avhengighet av fossil kraft. Vi ville også hatt mindre handlingsrom til å elektrifisere transport, industri og nye næringer. *

Som kraftprodusent kjenner vi også på ansvaret. Vi må tåle kritiske spørsmål om naturinngrep, regulering og lønnsomhet. Det er sunt. Samtidig er det vårt ansvar å minne om helheten: Vannkraften er både en del av løsningen på klima- og naturutfordringene – og en del av beredskapen i et mer urolig Europa. Så neste gang du fyller et glass vann fra springen i Larvik, eller lader bilen med strøm produsert i Hammerdalen, kan du tenke på dette: Det er den samme vannkraften som har bygget Vestfold – og som nå skal hjelpe oss trygt inn i det grønne skiftet.

Nøkkelen til jobber og velferd

Verdens likeste land