Et kall som formet et liv
Kåre Nordby kjente kallet til evangelisk forkynnelse allerede som 19-åring.
– Du reiser ikke ut hvis du ikke har fått et kall. Kallet var det som drev Kåre og Gunn Eva. De fikk lyst til å dele det gode budskapet til andre mennesker, og formidle hva de følte Gud hadde gjort i deres liv. – Når du får Jesus i hjertet for du et nytt liv, du har ikke den samme trangen til å drive med de tradisjonelle tingene som var bundet med åndetilbedelse, overtro, frykt og engstligheter, sier Kåre til ABC Nyheter. Kåre ønsket å vise folk at det finnes noe bedre der ute. – Barna er vår første menighet Kåre og kona bodde sammen med sine barn nesten gjennom hele oppholdet i Kenya, bortsett fra mot slutten, da barna selv ønsket å bo på internat. – Vi tok med oss ungene overalt. De kunne bli med oss på teltmøter i slummen som kunne vare i flere timer. De ble en del av systemet. Kåre syntes det var uholdbart at foreldre kunne gå mange måneder uten å treffe barna sine. Det var noe han nektet å gjøre selv med sine unger. – Barna er vår første menighet, vi må ta vare på barna framfor alt. – Det var vanskelig å se hvor store behov menneskene hadde, og vite at vi ikke hadde penger til å hjelpe alle. For at ting skulle gå rundt hadde misjonærene støttemenigheter som hjalp til. Kåre hadde åtte støttemenigheter som hjalp frivillig med gaver, blant annet skolepenger for lokalbefolkningen. Det var utsendermenigheten Øyer pinse som var ansvarlig for å betale lønnen til Kåre og hans familie. – Vi hadde ikke noe statsapparat som ga oss lønn. Misjonærene organiserte dugnader for å samle inn penger til akutt hjelp. Hjem igjen, men ikke ferdig med kallet Ekteparet reiste hjem til Norge i 1994, etter totalt seks år i Kenya. Hjemme i Gudbrandsdalen fortsatte de å spre det gode budskapet. – Enten vi er rike eller fattige trenger vi å forstå meningen med livet. Han har i senere tid spurt barna sine om de hadde noen vonde opplevelser fra tiden i Kenya. Det har vært viktig for Kåre at barna hans har hatt det bra. – De har fortalt meg at de bare har gode minner fra tiden i Afrika.