Herold

Det hjelper ikke mye med en flott og oppgradert E6 for en stakkars reisende uten bil, når det hverken finnes buss eller tog, skriver Emma-Lovise Ridderseth.

Ferdaminne frå hausten 2025

I forbindelse med Karl den fjerdes kroning i Trondheim i 1860, la dikteren og journalisten Aasmund Olavsson Vinje ut på en reise fra Christiania til Trondheim. Reisen som ble skildret i Ferdaminne frå sumaren 1860 åpner med et dikt som lyder slik:

«Frå byen det berer.

Eg lyfter på hatt.

Gud veit no den dagen

når dit eg kjem att.»

Vel 165 år senere bega jeg meg selv ut på en liten reise fra Mo i Rana til Sandnessjøen og tilbake til Mo i Rana, og skulle snart erfare at Vinjes åpningsdikt passet godt til å innlede mitt lille ferdaminne frå hausten 2025. Som ny-tilflyttet «ranværing» og ellers ytterst lite bereist på Helgeland, la jeg en tidlig høstmorgen i oktober ut på livets første jobbreise fra Mo i Rana til Sandnessjøen. Formålet var å delta på en Havbrukskonferanse i regi av min stilling som advokatfullmektig i Arntzen Grette. Meningen var at turen skulle være kort. Derfor stilte jeg den morgenen forberedt i dress, med dokumentveske og høye hæler for å gripe konferansen fatt.

Reisen til Sandnessjøen gikk overraskende fint. Jeg satte meg på regionbussen før daggry og fulgte nøye med på Google Maps for å vite hvor jeg skulle hoppe av, ettersom bussjåføren ikke annonserte holdeplasser og heller ikke hadde kjennskap til holdeplassen hvor jeg skulle av. I busslommen ble jeg plukket opp av en kollega, og ansvarsløst nyte resten av reisen som passasjer. Turen tok i overkant av en time, og den nærmest knirkefrie reisen gjorde meg optimistisk med tanke på returen: buss til Mosjøen, et lite opphold og deretter tog (eller «buss for tog», som det heter i disse dager) til Mo. Totalt litt over to timer skulle denne reisen ta – småtteri for en nordlending som er vant med lange distanser og liker å reise kollektivt.

Etter en lang og innholdsrik dag med interessante innlegg om bærekraft i havbruksnæringen, tok jeg fatt på hjemveien. Resepsjonisten på hotellet i Sandnessjøen hvor konferansen fant sted, bekreftet at det beskjedne busskuret utenfor hotellet var den såkalte bussterminalen i Sandnessjøen. Tanken var utvilsomt god, men taket på skuret hjalp ikke mot regnet, for vinden var sterk og regnet pisket meg horisontalt fra alle sider. Heldigvis hadde jeg allerede funnet frem ullkåpen min (for den uopplyste leser: man holder varmen i ull selv om man blir våt), og jeg trøstet meg med at jeg snart var på vei hjem.

Til alt hell, hverken blåste eller rant jeg bort, men kom meg med bussen til Mosjøen. Den neste timen satt jeg på fremste rad, med fri sikt og hygget meg den arabiske spillelisten til bussjåføren. I Mosjøen steg jeg av som eneste passasjer, og så bussen forsvinne inn i mørket. På stasjonsområdet var det ikke et menneske i sikte. Jeg satte meg i det tomme venterommet og ventet tålmodig på buss for tog. Samtidig kjente jeg at magen begynte å rumle, men observerte at det fantes hverken kiosk, butikk eller en automat i sikte. Igjen trøstet jeg meg med at jeg snart skulle fortsette reisen hjem. Da avgangen nærmet seg, gikk jeg ut til holdeplassen. Fem minutter gikk. Ti. Femten. Ingen beskjed, ingen SMS, ingen e-post. Jeg har ventet på buss i «skitvær» før, og holdt motet oppe. Men da bussen jeg nettopp hadde tatt – som nå skulle returnere til Sandnessjøen – rullet inn på stasjonen igjen, begynte det å se dystert ut, selv for en evig optimist som meg. Bussjåføren forbarmet seg over meg, og ba meg komme inn i bussen for å vente. Han skulle videre først om 15 minutter. Da 15 minutter var gått, var det nesten tre kvarter siden min buss skulle ankommet. Nå var avgangen forsvunnet fra oversikten inne på stasjonen, og ellers var det radio-silence på telefonen! Kunne det være at jeg hadde sett feil på tiden, eller at den hadde kjørt for tidlig– kanskje til og med rett fremfor nesen min?

Bussjåføren foreslo at jeg skulle forhøre meg med dem som var på jobb. «Er det noen på jobb her?» svarte jeg overrasket. Jeg hadde ikke sett et eneste menneske. Men bussjåføren kunne informere meg om at det fantes visst en slags informasjonsluke på den andre siden av stasjonen. Jeg kikket inn. Rommet var mørkt og tomt, men løsningsorientert som jeg var stakk jeg hodet inn ansattdøren og ropte: «Hei, er det noen her?» Jeg ville virkelig hjem på dette tidspunktet. En kvinne i uniform dukket opp og så på meg som om hun aldri hadde sett et menneske før. Sånt gjør man visst ikke her! Nei, hun visste ingenting om min «buss for tog» som hadde avgang for tre kvarter siden, og uansett måtte hun klargjøre for et innkommende tog, sa hun avfeiende og tok på seg hatten sin.

Jeg rapporterte om de manglende funnene mine til bussjåføren, og aksepterte at jeg nok bare måtte ta tiden til hjelp. Samtidig begynte jeg å forsone meg med tanken om at jeg kanskje måtte sove på en benk på Mosjøen stasjon som en hjemløs - men bussjåføren var ikke like villig til å gi opp! Han ble med tilbake for å nøste opp i materien. Den uniforms-kledte kvinnen sto nå ute på perrongen, og så på klokken sin – nei hun visste ingenting, sa hun igjen – og deretter tok hun opp telefonen og sa at ifølge en app hun hadde skulle bussen være like rundt hjørnet. Appen gav tydeligvis reiseoppdateringer og viste bussen i sanntid.

I fullt firsprang foretok bussjåføren og jeg en rask retrett til holdeplassen, bare for å oppdage at bussen som vistes i appen var «vår» buss. Det var ingen spor av min buss på kartet i appen, og jeg lurte nå på om jeg måtte sette min lit til at fnattbussen skulle dukke opp – men kom på at jeg ikke var en akterutseilt heks, kun en akterutseilt advokatfullmektig (ref. Harry Potter og fangen fra Azkaban). Helt intuitiv var appen heller ikke. Jeg undret meg over hvordan mindre teknologisk kompetente mennesker enn meg skulle kunne holde seg oppdatert på forsinkede ruter. For eksempel har jeg hatt mange turer med bestefaren min på noen og åtti år, og det er reell grunn til bekymring for om min spreke og reiseglade bestefar til denne dag ville nådd sitt reisemål …. Samtidig vet jeg at bestefar er en jovial friluftsmann, som er glad i den vakre naturen på Helgeland og lett kommer i kontakt med andre mennesker – så på et eller annet tidspunkt tror jeg at han hadde klart å komme seg frem.

Jeg takket bussjåføren for hjelpen hans, og sa at han måtte bare dra. Jeg kunne jo ikke holde han her. Men han sa bestemt at han skulle vente til min buss var kommet «i tilfelle du må være med tilbake til Sandnessjøen!» En slik omsorg fra en totalt fremmed helgelending gjorde meg rørt – men det kan også ha vært det fallende blodsukkeret som gjøre seg gjeldende, for sulten begynte å bli prekær. To timer – og null notifikasjoner senere – tok jeg farvel med den snille bussjåføren fra Sandnessjøen, for da rullet bussen min endelig inn på stasjonen. Magen min skrek av glede, for dette betydde at kveldsmaten var innen rekkevidde.

I dress, høye hæler, med dokumentveske og tom mage steg jeg av bussen på den såkalte Mo bussterminal og så trasket jeg opp Kirkegata. Klokken var halv tolv da jeg sparket av meg skoene hjemme. Jeg slo fast at i denne regionen må man ha bil, og gjorde en mental notis om å lage en overvåking av bruktbilder på Finn.no dagen derpå - ellers kan man jo risikere aldri å komme seg frem i regionen. Jeg skjønte at seks år i Oslo og andre europeiske storbyer med fungerende kollektivtransport, hadde gjort meg totalt miljøskadd – men nå hadde jeg fått en wake-up-call!

Da jeg endelig satt ved kjøkkenbordet med et glass melk og ei skive brunost rett før midnatt, slo det meg hvor underlig denne reisen fremstår i 2025. Jeg hadde nettopp deltatt på en konferanse der store deler av havbruksnæringen på Helgeland og i Nordland var samlet. Havbruksnæringen er Norges nest største eksportnæring – kun slått av olje og gass. Nordland er dessuten landets største oppdrettsfylke, og Helgeland utgjør størsteparten av dette langstrakte fylket. Regionen er uten tvil en stor bidragsyter til norsk verdiskaping. Men hva får man egentlig tilbake av infrastruktur og fungerende samferdsel? Det hjelper ikke mye med en flott og oppgradert E6 for en stakkars reisende uten bil, når det hverken finnes buss eller tog.

Da jeg satt i det dunkle og hustrige høstværet i Mosjøen, ventende på en buss som kanskje kom og kanskje ikke – ble jeg kanskje litt vel poetisk av meg – ettersom jeg begynte å tenke på Vinjes reise til Trondheim i 1860. Min reiseskildring er riktignok fra høsten 2025, og fremkomstmidlene kjører utvilsomt kjappere i dag enn på Vinjes tid. Like fullt er det et tankekors at det var nettopp disse assosiasjonene jeg fikk da jeg denne høstdagen skulle forflytte meg mellom sentrale steder på Helgeland. Da det så som mørkest tenkte jeg som den gamle mesteren «Gud veit no den dagen når dit eg kjem att».