En nattevakts bekjennelse
Plus
Ă se mennesket bak pasient.
I ti Ă„r jobbet jeg ulike vakter innen eldreomsorgen â dag, kveld og natt. Det er noe med nattevaktene som har satt seg dypere enn alt annet. Stillheten. Det langsomme lyset i korridoren. Og menneskene.
Jeg har vĂŠrt pĂ„ smĂ„ omsorgsboliger der beboerne var uten armer og bein, der vi snudde dem flere ganger i lĂžpet av natten. De hadde nĂždalarmer festet mellom fingertuppene â smĂ„, skjĂžre bevegelser fra mennesker som knapt kunne rĂžre seg, men fortsatt hadde noe Ă„ si. Det var hjelpelĂžshet i sin reneste form. Og det var mitt ansvar Ă„ vĂŠre der.
Jeg har vĂŠrt pĂ„ store sykehjem med avdelinger for rolige demente, for psykiatri, og for de mer utagerende. Merkelig nok, eller kanskje naturlig, trivdes jeg best i de krevende avdelingene. Ikke fordi det var lett, men fordi det var ekte. Jeg kjente historiene deres â hva de responderte pĂ„, hvilke sanger som virket beroligende, hva de var redde for, hva de kunne le av. Og det gjorde hele forskjellen.
En pasient kalte vi «Lyn Gordon». Han pleide Ă„ surre gardinene rundt kroppen og lĂžpe gjennom gangen som en superhelt. En natt hadde han lagt seg til rette pĂ„ kjĂžkkenbenken â med foldede hender, som et lik. Da jeg spurte hvorfor, svarte han rolig: «Ryggsmertene forsvinner her.»
En annen natt satt en tidligere spydkaster pĂ„ gulvet, med en bleie pĂ„ hodet og jordbĂŠrsyltetĂžy i ansiktet. Jeg satte meg ved siden av ham og begynte Ă„ snakke om spydkast, rekorder, og Egil Danielsen. Etter en stund roet han seg, og jeg fikk vasket ham og lagt ham til Ă„ sove. Det handlet ikke om makt eller rutine â det handlet om Ă„ mĂžte et menneske der det var.
Noen pasienter roet seg kun ved poesi. En eldre kvinne fikk bare sove hvis jeg leste Jakob Sande. Heldigvis kan jeg mange av dem utenat. Andre spurte om mor og far kom snart â foreldre som hadde vĂŠrt dĂžde i flere tiĂ„r. Jeg svarte varsomt, slik nattevakter lĂŠrer seg. Man lyver ikke, man beskytter.
Natt etter natt fikk jeg se hvor ulike vi er, hvor sĂ„rbare vi kan bli â og hvor mye som ligger i blikket, stemmen og kroppen til dem vi har ansvar for. Det handler om verdighet, respekt, og kjennskap. Ikke system, ikke skjema.
Men det er ikke alltid rom for dette i dagens eldreomsorg. Jeg har sett nyansatte uten opplĂŠring bli kastet inn i situasjoner de ikke forstĂ„r. Jeg har sett pleiere uten psykologisk innsikt mĂžte pasienter med frykt og irritasjon. Det handler ikke om mangel pĂ„ vilje â det handler om mangel pĂ„ tid, struktur, og kompetanse.
Det er et krav som burde vÊre selvsagt:De som skal jobbe med de svakeste blant oss, mÄ evalueres, fÞlges opp og lÊre Ä kjenne mennesket bak symptomene. Ikke alle passer til Ä stÄ i disse stillingene. Og det mÄ vi tÞrre Ä si.
Dette er bare Ă©n vakt. Jeg har ikke fortalt om de virkelig tunge nettene.Men kanskje er det nok Ă„ si: Bak hvert navn pĂ„ listen min fantes det en historie.Bak hver bleie og hver alarm â et liv. En mor. En far. En sĂžnn. Et menneske.
Vi mÄ ikke glemme det.