Herold

Regjeringens kutt i svømmeopplæringen er ikke bare en budsjettjustering.

Matteus-effekten i praksis

Polarisering av ferdigheter

Lommeboka som lakmustest

Dyr sparing

Et politisk paradoks

Det er en systematisk privatisering av barns trygghet, der foreldrenes betalingsevne blir den avgjørende variabelen for hvem som lærer å overleve.

Meldingen fra barnehagen kom som en enkel videresending fra Stavanger Svømmeklubb, men innholdet bærer bud om et alvorlig taktskifte i velferdspolitikken:

Tilskuddet til svømmeopplæring for barnehagebarn fjernes i statsbudsjettet for 2026.

Vedtaket fremstår som en klassisk spareøvelse, men i realiteten er dette en aktiv dekonstruksjon av et velfungerende, forebyggende helsetiltak.

*Når staten trekker seg ut av bassengene, overlates ansvaret for livsviktig kompetanse til det private markedet. *

Det er oppskriften på økende sosial ulikhet.

Les også: 1 av 3 nordmenn er ikke svømmedyktige

Vi vet at sosiale helseforskjeller etableres tidlig – og forsterkes gjennom livsløpet.

Til nå har ordningen gjennom barnehagen fungert som en universell utjevner; den har sikret at alle barn, uavhengig av kulturell kapital eller familieøkonomi, har fått profesjonell vanntilvenning.

*Når dette sikkerhetsnettet fjernes, får vi en umiddelbar «Matteus-effekt»: *De som har ressurser, vil kjøpe seg ut av problemet.

De som har minst, mister tilbudet helt.

Svømmedyktighet går fra å være en del av dannelsesgrunnlaget i barnehagen, til å bli en vare forbeholdt de som har romsligst økonomi.

Det er naivt å tro at markedet vil korrigere dette. Private aktører har ingen insentiver til å nå de marginaliserte gruppene.

Resultatet blir en polarisering av ferdigheter: Vi vil få en generasjon delt mellom de som mestrer vannet, og de som frykter det.

De første bildene: – Verdensklasse

Som pappa ser jeg raskt hvordan denne politikken slår ut på mikronivå. Når offentlige fellesgoder erstattes av private tjenester, velter kostnaden direkte over på husholdningene.

I en tid med høy prisvekst og renter, er private svømmekurs en betydelig investering for de aller fleste barnefamilier.

Men min bekymring handler ikke først og fremst om egen økonomi. Hvis barrieren føles høy for en gjennomsnittlig småbarnsfamilie, er den uoverstigelig for en aleneforsørger, uføretrygdet eller en familie som lever på eksistensminimum.

For disse barna var barnehagesvømmingen den eneste garantien for trygghet i møte med elementene.

Å fjerne dette tilbudet er å akseptere at risikoen for drukningsulykker skal korrelere med foreldrenes inntekt.

Det er en etisk fallitterklæring.

Les også: Det er sykdommen som er farlig. Ikke vaksinen

Fra et samfunnsøkonomisk perspektiv er kuttet irrasjonelt.

Stavanger Svømmeklubb har over ti år bygget opp en spesialisert infrastruktur og kompetanse som nå står i fare for å forvitre. Å bygge ned fungerende fagmiljøer for å spare kortsiktige driftsmidler, er dårlig forvaltning av humankapital.

*Enda verre er regnestykket hvis vi ser på alternativkostnadene. *

Forebygging er nesten alltid billigere enn reparasjon. Kostnaden ved én alvorlig drukningsulykke – med redningsaksjoner, sykehusopphold, rehabilitering og menneskelige lidelser – overstiger kostnaden ved å lære hundrevis av barn å svømme.

Smartembed for https://www.nettavisen.no/api/graff/v1/component/enkel-poll?id=69932

Det er et grelt paradoks at dette skjer samtidig som det politiske ordskiftet domineres av honnørord som «tidlig innsats» og «sosial utjevning».

*I praksis gjør regjeringen her det motsatte: *De fjerner et konkret, fysisk tiltak som beviselig fremmer mestring, motorikk og inkludering for de minste.

Stavanger er en by omkranset av hav.

*At vi nå skal akseptere at vanntrygghet blir et privilegium, er historieløst. *

Jeg forventer at lokale politikere og Rogalands-benken ser forbi budsjettpostene og forstår de langsiktige strukturelle konsekvensene av dette vedtaket.

Vi kan ikke bygge et samfunn der inngangsbilletten til overlevelse er foreldrenes betalingsevne.

Debatt nyhetsbrev