Herold

Det sies at man skal kvitte seg med saker man ikke har brukt de siste årene. En glimrende tanke, i teorien.

Tingene kom

Noe må gjøres

Begraves i minner

I praksis har det ført til at boden hjemme hos oss, som en gang var et trygt oppbevaringssted, har mutert til et skammens rom hvor det er livsfarlig å oppholde seg.

Det var en gang, lenge før boden mistet sin verdighet og vi var en nyinnflyttet liten familie på tre: En usannsynlig kjekk ung mann – en lovende fotballstjerne på Stokkes A-lag i andredivisjon, med lang lugg og ei sol som aldri gikk ned. Så var det kona. Og bikkja. Det var de to sistnevnte som skulle få unngjelde da døra til boden gikk i vranglås.

Det vil si, det var ikke nøkkel i låsen da dette skjedde. Døra manglet rett og slett ei klinke, og døra smalt igjen med fotballspilleren på innsiden. Jeg er fortsatt usikker på om det var gjennomtrekk, en poltergeist med sans for drama, eller bare den sedvanlige 70-talls-kvaliteten fra svigerfars «kreative løsninger» som slo til.

Én ting er sikkert: Der satt mannen i stummende mørke - for han rakk jo ikke å skifte den lyspæra før døra smalt igjen - og ropte sine lunger såre mens han dundret på døra.

Det var fredelig i huset denne formiddagen. Jeg ruslet i hagen, sullet med mitt, helt uvitende om dramaet som utspilte seg. Først da alle helvetes basuner begynte å låte, skjønte jeg at noe var alvorlig galt.

– Hørte du ikke at jeg ropte på deg?!

– Niks. Ikke en lyd. Bikkja lettet heller ikke på øyelokket.

– Nå har jeg sittet i boden i over én time, og jeg måtte bryte i stykker døra for å komme ut!

Siden den gangen har vi ikke hatt dør til boden. Denne må nemlig lages på bestilling, da målene er alt annet enn standard. Ref. kreative løsninger fra svigerfar på 70-tallet.

Etter noen år kom det tre gullunger på rappen. Det ble dobbelt opp med Pokémon-kort, monsterfigurer og prinsessegreier. Etter 15 år med bursdagsgaver og julegaver, som var skikkelig stas i maks tre-kvart-år, er boden blitt et skammens rom.

Her inne er det alt mellom himmel og jord. Vi snakker brev fra den gangen 18-år gamle venninner, påtvungent arvegods fra en avdød oldemor, utkledningsklær i alle størrelser og mye, mye, MYE mer. Et potensielt Pompeii av ting og tang, skulle det vise seg.

Jeg var en mester i å samle på minner i ungdommen. Vi snakker billetter, kvitteringer og fremkalte fotografier fra diverse skoleutflukter, korpsturer og ferier. Det er jo ganske artig å vite hva en permanent kostet i 1989 (455 kroner inkludert klipp), hvilken valuta Jugoslavia brukte på den tiden, eller merket på sjampoflaskene jeg møysommelig tømte og skylte for å fylle dem med 80-prosent strårom. Hva gjorde man vel ikke for en flamme i gamle dager?

Senere viste det seg at ingen orket å nyte noe av innførselen… da det i høyeste grad smakte og luktet Palmolive av spriten.

Tilbake til skammens rom.

Sist jeg våget meg inn, endte det med at jeg – i likhet med eksfotballspilleren – måtte rope på hjelp. Plastboksen jeg sto på, i et optimistisk forsøk på å hente ned bilder i rammer fra øverste hylle, splintret seg. Jeg raste over til venstre, med en kaskade av bilder over meg. Kaoset var komplett. Vi snakker knust glass, fliser fra ødelagte rammer og en fot tredd ned i midten av et lokk.

Heldigvis var min eldste sønn hjemme den dagen. Eksfotballspilleren var forresten også til stede, men han valgte å ikke løfte en finger for å hjelpe eksjomfruen i nød – han hadde tross alt sin egen traumatiske bod-historie å bearbeide. Etter flere timer med opprydning, plastring og furting fikk min gamle far, som har flyttet i egen omsorgsbolig, noe å henge på veggen.

Jeg drømmer fremdeles om at jeg drukner i ting og tang og skulle ønske vi hadde innført regelen «én ting inn betyr én ting ut» allerede den gangen vi så at skammens rom begynte å fylle seg opp. Da hadde kanskje berget med saker vi ikke trenger – og enda mindre bruker, sluttet å vokse.

Når det er fullt er det fullt, tenker sikkert du. Men det løste vi glatt ved å takke ja til en utebod som naboen skulle kvitte seg med …