Herold

Tirsdag 16. november skal budsjett- og handlingsplanen for de neste fire år vedtas i Indre Østfold kommunestyre. Den viktigste saken i dette møtet blir framtida for Løkenenga bofellesskap for personer med demens. Skal Løkenenga fortsatt være et bofellesskap for demente?

Som medlem av kommunestyret inviterte jeg meg selv i dag (11. desmber) til et besøk på Løkenenga. Jeg ønsket å vite mer om bofellesskapet og snakke med beboerne – hvordan de opplever å bo der.

Jeg fikk erfare sannheten i det som ble skrevet i et leserinnlegg av de pårørendes representant nylig – at Løkenenga er et mellomledd mellom hjem og sykehjem. Bofellesskapet er ikke et sykehjem. De som bor på Løkenenga er sprekere, men de klarer ikke å være alene hjemme. De er ofte yngre enn pasientene ved et sykehjem.

Jeg fikk komme inn i leilighetene til flere beboere med demens. Hilse på dem og snakke med dem. Et godt og varmt øyeblikk i en lokalpolitikers liv, følte jeg der og da. De var stolte av å bo i sin egen leilighet på Løkenenga, og samtidig få det tilsynet de måtte trenge for å klare seg selv i hverdagen. Hver og en snakket om de fine stundene hvor de samlet fikk servert mat i stua. De fleste var friske nok til å forsyne seg selv og til å smøre maten sin selv. Alle takket for at jeg kom og pratet. Men de visste ikke at de kanskje snart måtte flytte ut.

Akkurat da må jeg innrømme at følelsene strømmet på: Jeg ville ikke være med på å sende disse personene på sykehjem gjennom et vedtak i kommunestyret. De er friske nok til å ha et trygt hjem her på Løkenenga. Her er det ikke låste dører. De kan gå ut og inn som de vil. Det er personale der som vet når de går ut og passer på at de kommer inn igjen til rimelig tid.

Jeg ble med ut i sansehagen, en oase av et sted i vår- og sommerhalvåret. Her kan personene med demens være sammen med de pårørende og beboerne med samme diagnose. Det er lagt opp til at de kan gå en liten tur – gjerne runde etter runde. Alle mennesker trenger mosjon og fysisk aktivitet. På skjermet avdeling ved et sykehjem er dørene låst. De er ofte sterkere medisinert og mer passive.

Tirsdag stemmer jeg i kommunestyret for å beholde bofellesskapet på Løkenenga, og håper inderlig at flertallet i kommunestyret gjør det samme. Det fortjener både beboerne med demens og de foresatte. Dersom det motsatte skjer, må vi innse at Indre Østfold har blitt en svært fattig kommune.