Herold

Han sa ikke bare det som var hyggelig å si. Han gjorde noe med det.

*Da beskjeden kom *tirsdag om at John Øyvind Livden hadde gått bort, var det som om noe stanset. Ikke fordi vi samarbeidet, men fordi han var et av de menneskene som gjør et varig inntrykk. En leder, mentor, venn og styreleder – ja. Men først og fremst et godt menneske som så folk på ekte, som stilte opp når det gjaldt, og som fikk andre til å vokse.

For oss som jobbet med John Øyvind, setter dette tapet dype spor. For meg personlig minner det om hvor sjeldent det er å møte noen som ser potensial lenge før du selv våger å tro på det.

Jeg møtte John Øyvind *første gang i 2014, da han holdt et foredrag i min daværende jobb. Etterpå kom han bort til meg og begynte å fortelle om sine erfaringer fra Rwanda, der han hadde jobbet som programleder for TV 2-programmet *Ingen kjære mor.

Det var en kort samtale, men nok til å forstå at han så mennesker med en sjelden oppriktighet. Han stilte spørsmål som gjorde at du følte deg sett, ikke vurdert. Han hadde en evne til å gi ro i rommet, uten at han anstrengte seg for det.

*Noe år senere *inviterte han meg inn i lederutviklingsprogrammet sitt. Jeg hadde aldri tenkt på meg selv som deltaker i noe slikt. Jeg var usikker og trodde ikke at jeg hørte hjemme i den typen rom. Men han gjorde noe som kom til å bety mer enn han selv forsto. Han ga meg stipend for å delta, fordi han så noe i meg som jeg selv bare skimtet. Det var første gang jeg kjente at noen så en leder i meg, lenge før jeg våget å bruke ordet selv.

Han sa en gang at han kunne merke at jeg «ville mer», og at jeg måtte tørre å ta plass. Jeg gikk ut av rommet den dagen med en litt rakere rygg. Det var derfor jeg senere våget å søke min første lederstilling. Ikke fordi jeg følte meg ferdig utlært, men fordi han hadde gitt meg troen på at det var mulig.

I programmet gjentok han ofte at vi leder gjennom gode relasjoner. Det var ikke en formulering han brukte for å imponere. Det var hans praksis. Når noen snakket, lente han seg litt frem, som for å vise at hvert ord var verdt å ta inn. Det var slik han lyttet – til stede, nysgjerrig og uten hast. Det skapte en trygghet som gjorde at folk våget å reflektere og utvikle seg.

Som mentor i Unity Spark fikk han en helt spesiell betydning for våre flerkulturelle gründere og talenter. Mange av dem står i krysspress mellom ulike forventninger og bakgrunner. Han forsto kompleksiteten uten å gjøre den større, og han identifiserte styrker som deltakerne ikke alltid klarte å se selv. Han stilte spørsmål som flyttet perspektiver. Han skapte rom som var trygge nok til at mennesker våget å vokse.

Han var et menneske som faktisk stilte opp. Hvis noen trengte råd, svarte han. Hvis noen sto i en vanskelig fase, tok han seg tid. Hvis noen tvilte på seg selv, minnet han dem på hva han hadde sett i dem. Støtten hans var aldri overflatisk. Den var alltid konkret, vennlig og troverdig.

Da vi senere satt i samme styre, fikk jeg se en annen side av hans lederskap. Han kombinerte faglig presisjon med menneskelig varme. Han lyttet før han snakket, og når han snakket, var det alltid gjennomtenkt. Han var ikke redd for å utfordre, men han gjorde det på en måte som alltid løftet samtalen. Han fikk folk til å bidra, fordi han møtte dem med respekt.

Det siste minnet mitt av ham er fra boklanseringen min forrige helg. Han kom for å støtte, slik han alltid gjorde. Han satte seg rolig ned i salen, og jeg så ham flere ganger nikke, smile og følge med – slik bare noen gjør når de genuint heier på deg. Han satt og heiet i salen, stille, varmt og helt ekte. Samme kveld hadde han lest hele boken, og han sendte meg en melding med ros: «Kjære Francine. Tusen takk for i kveld og gratulerer igjen med en fantastisk flott bok […] Denne boken fortjener å bli lest av mange.»

Dagen etter kom enda en melding: «Jeg er i ferd med å lage et LinkedIn-innlegg om deg og boken. Har dere en landingsside jeg kan linke til?»

Det var så typisk ham. Han sa ikke bare det som var hyggelig å si. Han gjorde noe med det.

Når jeg tenker på ham nå, kjenner jeg at det han lærte meg, ikke var knyttet til ett kurs eller én samtale, men til måten han møtte mennesker på. Han viste at ledelse ikke handler om å ha alle svarene, men om å stille de riktige spørsmålene. Han viste at styrke kan være stille. At støtte kan være umerkelig, men likevel kraftfull. Og at mennesker vokser når de blir sett.

John Øyvind vil bli husket som en som hadde blikk for potensial. En som delte kunnskap med raushet. En som møtte mennesker med varme, nysgjerrighet og respekt. Han gjorde oss tryggere, dyktigere og modigere.

Til Magny, barna og resten av familien: Takk for at vi fikk møte ham. Takk for tiden dere delte med oss gjennom ham. Og takk for at hans verdi og varme vil leve videre i alt han har gitt oss.

Hvil i fred, John Øyvind.