Herold

Sandefjord har gjennom mange år tatt imot et betydelig antall flyktninger sammenlignet med kommunens størrelse, og har i perioder ligget i aboslutt øvre sjikt nasjonalt når det gjelder bosetting målt mot folketall. Samtidig har kommunen en raskt voksende andel innbyggere med innvandrerbakgrunn, som nå ligger godt over nivået i Vestfold for øvrig. Etter mange år med høyt tempo på bosetting er det nå nødvendig å diskutere om kommunen faktisk har kapasitet til å ta imot enda flere i 2026.

Kommunen melder selv om et ikke-ubetydelig press på både boligmarkedet og tjenestetilbudet som følge av de høye bosettingstallene. Mange nyankomne flyktninger innebærer ekstra belastning på skole, barnehage, helse- og sosialtjenester, NAV og integreringstiltak, som må finansieres innenfor de samme rammene som også skal dekke eldreomsorg, vedlikehold og andre lovpålagte oppgaver. Selv om staten gir integreringstilskudd, viser nasjonale beregninger at kommunene i gjennomsnitt ikke får full dekning av merutgiftene, og at særlig utgifter til sosialhjelp, helsetjenester og administrasjon har økt. For Sandefjord sin del scorer kommunen svært dårlig på leverkårsindeksen i sentrumsnære strøk, noen som vekker bekymring og krever målrettede tiltak.

Boligsituasjonen er en nøkkelfaktor. Kommunen beskriver selv at mange nyankomne flyktninger bidrar til et press på boligmarkedet, og at det må gjøres særskilte avtaler for å skaffe nok egnede boliger. Når kommunale og kommunalt initierte boligløsninger i økende grad bindes opp til bosetting av flyktninger, blir det mindre rom for å møte behovene til vanskeligstilte unge, barnefamilier og andre innbyggere som også trenger hjelp på boligmarkedet. Dette skaper risiko for at deler av lokalbefolkningen opplever seg nedprioritert over tid.

Integrering handler ikke bare om å gi tak over hodet, men om å sikre språkopplæring, kvalifisering og reell vei inn i arbeid og lokalsamfunn. Erfaringer nasjonalt viser at kommunene får dekket det meste av gjennomsnittskostnadene på papiret, men at ressursene likevel ikke alltid strekker til for å gi et godt og individuelt tilpasset integreringsløp til alle. I Sandefjord har innvandrerandelen økt markant de siste 20 årene, og innvandrere og deres barn utgjør nå en stor del av befolkningsveksten. Det tilsier at kommunen heller bør konsentrere innsatsen om å lykkes bedre med dem som allerede er kommet, fremfor å øke antallet ytterligere.

Det er også viktig å se Sandefjord i en nasjonal sammenheng. IMDi ber kommunene samlet om å bosette 13 000 flyktninger i 2026 (90 for Sandefjords del), men understreker at det er kommunene som politisk vedtar hvor mange de faktisk skal ta imot. Flere kommuner har de siste årene redusert sine vedtak som følge av kapasitetsutfordringer, uten at det innebærer at de vender ryggen til internasjonalt ansvar. Sandefjord har allerede levert over evne i en periode, og det vil være legitimt og ansvarlig om kommunen nå sier nei til å øke bosettingen ytterligere i 2026.

Å argumentere for at Sandefjord ikke bør ta imot flere flyktninger neste år, er ikke det samme som å være mot flyktninger. Det handler om å ta ansvar for bærekraften i kommunens økonomi, boligpolitikk og tjenestetilbud, og om å sikre at de flyktningene som allerede er bosatt får en reell mulighet til å lykkes i lokalsamfunnet. En midlertidig stans i nye bosettinger i 2026 vil gi kommunen rom til å konsolidere, bygge ned køer og styrke integreringsarbeidet – til beste både for dagens innbyggere og for de flyktningene som allerede bor i Sandefjord

Erling F.Sørhaug (H)

Leder av Helse, Sosial og Omsorgsutvalget (HSO)