Herold

For et par hundre år siden rodde norske fiskere ut på havet i åpne trebåter. I dag styrer de moderne fartøy med lave klimagassutslipp utstyrt med sonar, satellittnavigasjon og kunstig intelligens. Teknologiske skift har gang på gang formet fiskerinæringen. Ikke fordi politikerne krevde det, men fordi det lønte seg. Derfor er Norge i dag blant verdens ledende fiskeri- og sjøfartsnasjoner.

For våre tippoldeforeldre var robåten og seil som gjaldt. Lofotfisket foregikk lenge fra åpne nordlandsbåter, noe som innebar tunge åretak og ofte en kald og våt kamp mot været. Vi som lever i dag kan neppe forestille oss hvordan det var, men Bjørn Eidsvåg beskriver godt fiskermentaliteten og kystens stå på-vilje i sangen Saltvannsfolket:

«Eg komme fra saltvannsfolket,folket med sydvest og åreraldri redde for arbeid og slitmen gni´ne på ord og tårersjøen va vel salt nok som han vaog ingen har nå nåken gong bitt mettav ting ein sa»

Et viktig tidsskille for fiskeriene kom mot slutten av 1800-tallet, da motoren gjorde sitt inntog i fiskerisektoren. Fiskerne og leverandørindustrien hadde sett hvordan Ludvig Engelstad i samarbeid med Brødrene Hansen fra Risør hadde bygd den første moderne motorbåten i Norge, Columbia, og de skulle ikke være noe dårligere.

Utover 1900-tallet ga motorer fra Rap Motor Co. i Bergen, Union, Førde Mek. Verksted, Marna i Kristiansand og Wichmann norske fiskerne en jevn, putrende motordur, og de fikk for første gang tak over hodet og etterhvert også lugar om bord.

Som så mange andre teknologiske skifter skjedde heller ikke denne uten kamp. Under det historiske Trollfjordslaget i 1890 barket tusenvis av fiskere i robåter sammen med noen få mektige dampbåtredere i strid om ressursene. Skepsisen var stor, men utviklingen lot seg ikke stanse. Ved inngangen til første verdenskrig i 1914 deltok over 1000 motoriserte fartøy i Lofotfisket, og innen 1920 var over 6000 fiskebåter landsdekkende utstyrt med motor. Teknologien vant frem fordi den ga større fangster og bedre arbeidsforhold.

Neste store sprang kom i fangstmetodene. Tidlig på 1900-tallet tok norske fiskere i bruk nye redskaper som gjorde storfangst mulig. Et eksempel er snurpenota, et gigantisk not som kan snurpes rundt en hel stim. Allerede rundt 1905 ble snurpenot for første gang brukt under vintersildfisket i Norge. Metoden revolusjonerte sild- og makrellfisket ved å la fiskerne fange en hel stim i ett kast. Også trålen ble introdusert på denne tiden, men her satte myndighetene foten på bremsen, og i 1908 kom den første trålerloven som midlertidig forbød videre utbygging av trålerflåten av hensyn til kystfiskerne og ungfiskens skjebne.

Utviklingen på havet gikk hånd i hånd med en rask modernisering av fiskeforedlingsindustrien på land. De store fangstene krevde nye mottaksanlegg, isverk, salterier og etter hvert hermetikk- og filetindustri. Langs kysten vokste fabrikker og kaianlegg frem og det ble lys i vinduene i stadig flere kystsamfunn, og fiskerne ble en del av et stadig mer industrielt verdikjedeapparat der fangsten kunne tas hånd om raskt og effektivt av arbeidssomme never.

Noe senere, og rundt midten av 1900-tallet, inntok den elektroniske revolusjonen også havene. Kort etter fulgte radar og sonar, teknologi utviklet under krigen, som ble masseprodusert for sivilt bruk. Også her var Norge i front: I 1950 ble forskningsfartøyet G.O. Sars utrustet med verdens første spesialutviklede fiskerisonar, i samarbeid med Forsvarets Forskningsinstitutt og det norske firmaet Simrad.

De siste tiårene har vi sett et nytt teknologisk skifte: Fra mekanisering til digitalisering og nå datadrevet høsting. Elektroniske kart, satelittnavigering, sensorer og automatiserte produksjonslinjer har gjort flåten og industrien mer presis, sikker og effektiv enn noen gang. Neste steg er ikke bare bedre maskiner, men også teknologi som lar oss forstå havet i sanntid, utnytte hver fisk bedre og kutte klimagassutslippene.

Hva som ligger foran oss er fortsatt usikkert, men skal vi trygge arbeidspalssene våre, skape verdier og sikre bosetting over hele landet, kan vi aldri hvile. Fremtidens kapittel skrives om norsk fiskerinæring nå, og Nor-Fishing er stedet der næringen sammen finner veien videre.