Herold

Erik og Herman har til sammen sendt godt over 100 jobbsøknader. Da det omsider løsnet, var det fordi en lokal bedrift var villig til å satse på arbeidstakere som kom rett fra skolebenken.

Jobbsøking som fulltidsjobb

Ulempen med gratis utdannelse

Taper mot 35-åringer

Onboarding og tålmodige kollegaer

En regnvåt mandagsmorgen, 1. desember. Julebelysningen speiler seg i mørk asfalt langs Storgata.

I sidegatene er det mørkere – lysgirlanderne fra balkongene er det eneste som forteller at adventstida har begynt.

Det er aller første gang Erik Opthun (22) tråkker opp de fire trappetrinnene for å stille på jobb i BDT Viken AS i Vestre Braarudgate – hans aller første dag i en ordentlig fulltidsjobb.

At han fikk stillingen er på ingen måte noen selvfølge, selv om han har tre år på universitetet bak seg, og en bachelor i lomma.

– Jeg hadde søkt på jobber lenge. Jeg begynte allerede i april, før jeg var ferdig med bacheloroppgaven min. Og jeg var alltid klar for å stille til intervju, forteller han.

Men svarene han fikk var avslag. Standardformulerte setninger, som sendes til mange. Dersom han i det hele tatt fikk noe svar, altså. Ofte gjør man ikke det.

– Etter hvert begynner man jo å lure på hva det er man gjør feil, forteller Erik.

Erik er fra Åsgårdstrand. Jobbsøknadene hans ble sendt til arbeidsgivere på hele Østlandet – mange av dem i Oslo.

Kollega Herman Nordhaug (23) fra Borre opplevde det samme. Han søkte i øst og vest, men nådde ikke opp i konkurranse med andre søkere som kunne vise til flere års yrkeserfaring.

*– Men jeg var heldig. For meg var perioden jeg satt og skrev søknader egentlig ganske kort. Jeg hadde allerede kommet inn på masterstudiet på BI, men kjente innerst inne at det egentlig ikke fristet å fortsette å studere nå. Tidlig i august meldte jeg meg av. *

I løpet av en måneds tid sendte han 60 søknader. Han brukte mye tid på å forberede seg på jobbintervjuer.

– Det å finne meg en jobb ble en fulltidsjobb, forteller han.

Både Erik og Herman hadde tidlig bestemt seg for at dette var den veien de hadde lyst til å gå.

*– Jeg har alltid hatt lyst til å jobbe med økonomi, forteller Erik. – Tall er gøy, synes jeg. Dessuten har jeg en bror som studerte regnskap. Han jobber i en bank. *

– For meg ble det klart i løpet av videregående skole, sier Herman. – Det var da det gikk opp for meg hvor mye økonomi påvirker alt i samfunnet. Jeg husker at jeg tenkte: «Dette skal jeg bli bedre på. Dette skal jeg lære meg, slik at jeg forstår det». I dag kunne jeg ikke sett for meg noe annet.

Både Erik og Herman ble kalt inn til noen intervjuer underveis.

– Det tar jo mye energi, innrømmer Erik. – Man tenker på intervjuet før det finner sted, og etter at man er ferdig. Hvis det ikke går veien, spør man seg etterpå: Sa jeg noe feil?

Erik og Herman har utdannelsen i orden, og kan det som trengs for å føre regnskap for andre. Det snakkes mye om at Norge trenger mer arbeidskraft – flere mennesker må ut i jobb for å få samfunnet til å gå rundt.

Likevel er det vanskelig for de som ikke har referanser fra tidligere arbeidsgivere.

– Jeg så ikke for meg at det skulle være *så *vanskelig, sier Erik.

– Det var jo noe som ble nevnt noen ganger i løpet av studietida, forteller Herman, – at det har vært et skifte i markedet. Ekstremt mange velger å søke seg til BI. Man kan spørre seg om bedriftene virkelig har behov for alle disse. Det snakkes om såkalt «overutdanning».

For i Norge er det å ta utdannelse gratis. Det vil si: Det dekkes gjennom det vi alle betaler i skatt til fellesskapet. Det er et gode alle kan benytte seg av. Men det kan også være en ulempe, mener Herman.

– Unge mennesker i Norge kan utdanne seg til nesten hva de vil, alt etter hva de har lyst til. De får jo studielån uansett. Det er ikke alle som gjør så grundig research, og som undersøker hvilke muligheter det er for å få jobb når man er ferdig utdannet. Det er risikoen de tar.

Det er fortsatt bruk for regnskapsførere og revisorer.

Heldigvis skulle det by seg muligheter for både Erik og Herman.

– Det var han jeg skrev bacheloroppgaven min med som ringte og fortalte meg at BDT Viken i Horten søkte folk, forteller Herman. – Selv hadde jeg ikke sett det.

Han sendte CV-en sin sammen med søknad nummer 61. Og denne gangen ble han kalt inn til intervju.

*– Og så gikk det veldig fort, forteller han smilende. – Jeg ble kalt inn til andregangsintervju. Det gikk bra, og jeg fikk beskjed om at styreleder Svein Brataas gjerne ville møte meg personlig. *

Det endte med at han fikk jobben.

– Det var stort! Endelig kunne jeg se lyst på framtida! Jeg kjente på en takknemlighet for at noen turte å satse på meg.

Kollega Erik skjønner godt hva Herman mener.

– Vi er jo helt nyutdannet. Selv om vi kan det vi skal kunne, vet vi at det vil ta tid å få oss skikkelig gode. En av jobbene jeg søkte på, før jeg fikk jobben her på BDT Viken, gikk til en 35-åring med mange års erfaring.

Herman nikker.

– Man skjønner jo hvorfor bedriftene foretrekker folk med erfaring, så sterk som konkurransen er i markedet. Det er derfor jeg er takknemlig for at jeg får denne sjansen.

Det er bare Eriks tredje dag som nyansatt når vi møter de to ferskeste ansatte i BDT Viken. Herman har rukket å få et par måneders fartstid. Felles for dem er at de gleder seg til å gå på jobb.

– Foreløpig er det mange inntrykk. Og mange nye navn jeg må prøve å lære meg, innrømmer Erik med en latter. – Heldigvis har jeg en tålmodig kollega som hjelper meg inn i alt som er nytt.

De første ukene er en periode med «onboarding». Men det tar ikke lang tid før de ferske arbeidstakerne blir kastet ut på dypt vann.

– Heldigvis er dette en relativt rolig periode av regnskapsåret, sier Herman. – Det har vært mye prepping av årsoppgaver, bokføring, avstemming og utarbeidelser av rapporter. Og selv om man er ny, må man ta ansvar. En kollega av meg skal ut i mammapermisjon om kort tid. Da vil jeg få ansvar for egne kunder, sier Herman. – Med god støtte i ryggen, legger han til.

– Dere søkte jobb mange steder, men endte hjemme i Horten. Hva tenker dere om det?

– Det er helt topp, sier Erik. – Det er jo her jeg har vokst opp og har familie og alle vennene mine. Og så kan jeg fortsette å spille fotball for Åsgårdstrand IF.

– Jeg har jo bodd i Oslo i tre år. Det er fint å ende opp i Horten, sier Herman. – Ikke minst føler jeg at dette er en fin måte å bidra positivt på, til det lokale næringslivet.