Herold

Det kan virke som det under den høyreekstreme Netanyahu-regjeringen har vært en nærmest avskyelig konkurranse i israelsk politikk for å teste ut grensene for hva som er mulig å uttale seg om og foreslå av drastiske tiltak med hensyn til hvor tøff og brutal man kan være overfor palestinere. I det politiske klimaet som råder grunnen i Israel, er det som tidligere var ekstremt blitt normalisert som noe de færreste knapt nok reagerer på lengre med annet enn et skuldertrekk.

I den radikale konkurransen om å være mest mulig ytterliggående, ekstrem og antipalestinsk, er den nasjonale sikkerhetsministeren Itamar Ben-Gvir nok den fremste hat-representanten av dem alle. Finansminister Belatel Smotrich og kulturarvminister Amihai Eliyahu er også «gode» eksempler på sionistiske fascister og hatets apostler i Netanyahu-regjeringen, men ingen synes foreløpig å gjøre Ben-Gvir rangen stridig. Hvis vi kunne kalle noen for en fascistisk sionist, er derfor Ben-Gvir selvskreven som selveste inkarnasjonen og personifiseringen av sionistisk fascisme. Hans aggressive fremtoning og demoniserende utsagn rettet mot palestinerne, står ikke noe tilbake for nazistenes rasistiske utsagn og verbale raseri overfor de europeiske jødene før de igangsatte «Den endelige løsningen».

Et karakteristisk element i sionistisk fascisme, er troen på jødisk overherredømme i kraft av å være «Gud utvalgte folk» som et politisk dogme i alle henseender. Et annet sentralt element som en følge av det å være «guddommelig utvalgt», er kravet om retten til landområder og den territorielle ekspansjonen gjennom krig og militære midler og angrep for å skape et Stor-Israel. Dette er den sionistiske ekvivalenten til nazistenes sentrale idé om Lebensraum for å skape et Stor-Tyskland eller Germania. Ideen gikk ut på å skape en territoriell utvidelse av Tysklands grenser for å gi livsrom, på tysk Lebensraum, til det tyske folk, germanerne eller arierne som de i rasemessig ideologisk forstand ble kalt i den nazistiske ideologien.

For sionistiske fascister som Ben-Gvir, utgjør eksistensen av palestinsk kultur og palestinerne hindringer for nettopp å skape et Stor-Israel og en ren jødisk stat. Som Israels nasjonale sikkerhetsminister siden 2022, har Ben-Gvir vært konsekvent og systematisk i sin brutale behandling av palestinerne som blant annet øverste sjef for Israels fengselssystem. Bruken av tortur og isolasjon i det israelske fengselssystemet har blitt kraftig intensivert. Den drastiske økningen i antall ulovlige drap på palestinere det siste tiåret, inkludert handlinger som tilsvarer utenomrettslige henrettelser og en økning i dødsfall i varetekt av palestinere siden oktober 2023, har av israelske myndigheter blitt møtt ikke bare med nesten total straffrihet, men også med støtte og til tider glorifisering.

Walla News viste til en rapport om at 110 palestinske fanger har dødd siden Ben-Gvir ble nasjonal sikkerhetsminister, et antall som langt overstiger hva som er dokumentert i tidligere tiår. De fleste fangene ble først overført til sykehus etter vært utsatt for ekstrem sult som følge av stadig mindre matrasjoner med alvorlig vekttap som resultat, systematisk tortur og vold fra fengselsansatte, overbefolkning i fengsel, lengre perioder med isolasjon uten sol- og dagslys, begrensing på varme klær, sviktende sanitære forhold og manglende medisinsk tilsyn og oppfølging. Tidligere tall på 46 dødsfall fra Human Rights Watch, har vært drastisk undervurdert ifølge rapporten. Siden den israelske folkemordkrigen i Gaza startet etter Hamas-angrepet 7. oktober 2023, har Ben-Gvir dessuten nektet Røde Kors tilgang til palestinske fanger og fjernet alt eksternt tilsyn etter at dødeligheten i israelsk varetekt økte.

Nylig, 8. desember 2025, oppfordret Ben-Gvir medlemmene av den israelske nasjonalforsamlingen Knesset til å vedta en lov om å henrette palestinske fanger. Dette skjedde i forbindelse med en høring i Knessets nasjonale sikkerhetskomité. Ifølge Ben-Gvir har rundt 100 israelske leger visstnok fortalt han at de var villige til å gi palestinske fanger dødelige injeksjoner hvis henrettelsene blir godkjent. Giftinjeksjon var et av alternativene for å gjennomføre dødsstraff, men Ben-Gvir påpekte at det var andre muligheter som henging og den elektriske stolen ved siden av den dødelige bruken av anestesi.

Dødsstraffloven vil utelukkende rettes mot palestinske fanger og fungerer slik rasistisk. Dødsstraff som et åpenbart diskriminerende verktøy, vil i enda større grad åpne opp for statssanksjonerte drap på palestinere også som ledd i den generelle dominansen og undertrykkelsen av det palestinske folket. Kritikere har beskrevet lovforslaget som et forsøk på å lovfeste at «palestinernes liv er verdt mindre enn jødenes liv». Verdens Legeforening har for eksempel fordømt uttalelsen fra Ben-Gvir som avskyelig. Både internasjonale og israelske menneskerettighetsgrupper, samt den israelske legeforeningen har avvist det foreslåtte og omstridte lovforslaget. Lovforslaget krever til opplysning to behandlinger i Knesset før det kan bli en offisiell lov.

Da saken og lovforslaget om dødsstraff ble diskutert, bar Ben-Gvir og andre medlemmer av det høyreekstreme partiet Otzma Yehudit (jødisk makt), en pin eller nål på jakkeslaget i form av en forgylt renneløkke som symbol for henging og dødsstraff. Slik markerte Ben-Gvir og hans meningsfeller sin holdning etter at han har presset på for å benåde israelske soldater som på Vestbredden henrettet to ubevæpnede palestinere. Det siste som har vakt sterke reaksjoner som enda en forbrytelse mot menneskeheten i rekken av de utallige andre fra den sionistiske okkupasjons- og apartheidstaten, ble filmet og lagt ut på sosiale medier.

Renneløkken som symbol for henging for Ben-Gvir og andre sionister i Knesset, uttrykker Netanyahu-regjeringens klart diskriminerende holdninger overfor palestinerne i støtten for et rasistisk lovforslag som utelukkende pålegger palestinere dødsstraff. I USA er for øvrig renneløkken en av de mest avskyelige symbolene på hatet mot afroamerikanere, historisk brukt av hvite rasister og rasistorganisasjonen Ku Klux Klan (KKK). Symbolet vekker like intense følelser som hakekorset gjør for jøder.

Glorifisering av døden markerer og avslører det moralske sammenbruddet i Israelsk politikk og generelt i det israelske samfunnet. Ingen politikere som smykker seg med døden og henrettelsessymboler er på menneskehetens side, men det motsatte som er råskapen og det hensynsløse barbariet. Et fascistisk sionist-regime som nærmest stolt bærer hatets og rasismens symboler på statlig vold, er dessverre et forvarsel om at enda mer død, drap og lidelse er i vente for palestinerne.