Herold

Debatten om turistskatt i Lillehammer er i gang, med forslag om å vurdere et «besøksbidrag» som i praksis legges på hotellgjestene. Begrunnelsen er Olympiaparkens underskudd og kommunens behov for inntekter.

Som styreleder i NHO Reiseliv Innlandet, Johannes Nermo, helt riktig påpeker: Turistskatt er et virkemiddel for steder med overturisme – byer som i perioder dobler sitt innbyggertall. Det er ikke Lillehammers situasjon.

Når hotellbelegget ligger på 50–55 prosent gjennom året, er det ikke tegn på press, men på underutnyttet kapasitet. Lillehammer har plass til langt flere gjester, og reiselivet er avhengig av volum for å skape aktivitet, arbeidsplasser og skatteinntekter.

Vi konkurrerer ikke med Venezia og Barcelona, men med små og mellomstore norske og nordiske byer som gjør alt de kan for å tiltrekke seg helårsgjester, familieferier og arrangementer – uten ekstra avgifter. Å gjøre det dyrere å besøke byen styrker ikke konkurransekraften, det svekker den.

En turistskatt rammer først hotellene, deretter hele verdikjeden: butikker, restauranter, aktivitetsleverandører og frivillige arrangører som allerede lever på marginer. Lavere trafikk gir også lavere skatteinntekter for kommunen.

Lovverket er tydelig: Kommuner kan kun innføre turistskatt ved «særdeles stor belastning» som følge av turisme. Ordningen er ment for steder der turismen overstiger bærekapasiteten. Med dagens besøksnivå er Lillehammer langt unna dette kriteriet. Før man diskuterer virkemidler, bør det derfor avklares om det i det hele tatt finnes rettslig grunnlag.

Olympiaparken er ikke bare en kommersiell aktør. Den er regional idrettsarena, aktivitetsflate, talentfabrikk og møteplass for barn og unge. Skulle kommunen etablert tilsvarende infrastruktur selv, ville kostnadene vært betydelige.

For dem som måtte tenke i de baner; å avvikle OL-anleggene er heller ingen løsning. Riving og sikring ville kostet mer enn drift – uten samfunnsnytte – samtidig som kommunen måtte investert i nye idrettsanlegg. Olympiaparken erstatter store kommunale investeringer og har regional og nasjonal betydning. Den trenger forutsigbar finansiering, ikke en tilfeldig avgift knyttet til antall hotellgjester.

Utfordringene må møtes med utvikling, ikke nye hindre. Lillehammer trenger en tydelig vekststrategi, og potensialet er stort: flere arrangementer, nye konsepter og større ambisjoner. Mulighetene er mange: bynær fritidsbebyggelse, utvikling av næringsarealer, sterkere satsing på Lillehammer som dialog- og fredsby, videreutvikling av idretts- og arrangementsbyen – og å holde liv i ambisjonen om å flytte universitetet til Lurhaugen.

Når andre byer investerer for å vokse, kan ikke Lillehammer svare med å gjøre det dyrere å komme hit. Turistskatt er et plaster på feil sted – og kan ende med å gjøre såret større.

Eli K. Saastad, styreleder, Lillehammer NæringsforeningKjetil Schonhowd, styreleder, Lillehammer Sentrum Drift