Herold

Denne uken gjorde stortinget et historisk vedtak ved å løfte CRPD, FNs konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne inn i norsk lov. For mennesker med utviklingshemming handler dette om noe helt grunnleggende, nemlig retten til å leve et liv de fleste av oss tar for gitt.

Slik er det dessverre ikke i dag. Altfor mange opplever at livene deres blir styrt av systemer som ikke ser dem, og som ikke forstår hva som skal til for å leve et godt liv.

I flere år har vi sett en utvikling som går i feil retning. En ny institusjonstenkning brer om seg. Bofellesskapene blir større og hensynet til enkeltmenneske skyves til side. Stadig flere tvinges ut av hjemmene sine og plasseres langt fra familie og nettverk- uten mulighet til å si nei.

Samtidig lever mange med inngrep i privatlivet som for andre ville vært utenkelig: eiendeler som låses inn, begrensninger på å gå ut når man ønsker og svært lite innflytelse over helt grunnleggende ting- som hva man spiser, når man legger seg, eller hvem man får være sammen med.

I Meløy kommune ser vi de samme utfordringene: Det spares stadig vekk i tjenestene til våre medlemmer, noe som går utover muligheten til reelle valgmuligheter for hvor man vil bo, i hvilken boform og med hvem. Når bemanning skal være lavest mulig ute i tjenestene går dette igjen utover mulighetene den enkelte har til å ta selvstendige valg i sin hverdag, delta på fritidsaktiviteter eller andre meningsfylte aktiviteter, få den støtten og veiledningen som trengs til en selvstendig hverdag og gå ut når en selv ønsker det. Mulighet for deltakelse i samfunnet på lik linje med andre er da ikke mulig.

Dette er ikke enkelthendelser. Det er et mønster- i sak etter sak. Hver dag møter mennesker med utviklingshemming hindringer som andre aldri ville blitt utsatt for.

Stortingets vedtak sender derfor et viktig signal: Denne uretten kan ikke lenger bortforklares. Menneskerettighetene må også gjelde for dem som altfor ofte havner nederst i prioriteringskøen.

Men et stortingsvedtak alene endrer ikke hverdagen.

Rettighetene er klare, men nå må de bli virkelighet.

Det krever at Meløy kommune er villig til å gjøre endringer. At vi slutter å ta valg på vegne av mennesker som kan ta dem selv. At vi bygger tjenester rundt enkeltmennesket- ikke rundt systemet. At vi lytter til familiene, tar erfaringene deres på alvor og sørger for at tjenestene våre faktisk gir det mennesker har rett på.

Vi forventer derfor at dette vedtaket får konkrete konsekvenser her hos oss. Mennesker med utviklingshemming har ventet lenge nok.

Stortinget har åpnet døren. Nå er det opp til Meløy kommune å gå gjennom den- og vise at menneskerettighetene gjelder for alle som bor her.