Herold

En hel generasjon inn i et eksperiment de aldri har samtykket til.

Var ikke forberedt

Ignorerer faresignaler

Som å høre en alarm gå

«Svake mennesker»

En hel generasjon i et eksperiment

Jeg deltok i en debatt om ultraprosessert mat i et kommentarfelt på Facebook. Men den utviklet seg til noe langt større for meg, et avslørende innblikk i hvorfor kostholdsdebatten vekker så stort engasjement. Og hvordan konsensus, myndigheter, fagmiljøer og reguleringssystemer gang på gang handler for sent.

Når historien gjentar seg, fra tobakk til PFAS, er det ikke maten som er problemet. Det er modellen. Systemet. Kulturens blinde flekker.

Det hele begynte med at jeg nylig delte en artikkel om ultraprosessert mat på Facebook. Jeg regnet med noen reaksjoner og kanskje et par faglige kommentarer slik det gjerne blir når ernæring diskuteres. Men jeg var ikke forberedt på hvor prinsipiell debatten skulle bli for meg.

For kommentarfeltet ble plutselig en debattarena, som egentlig er både lærerikt og hyggelig hvis den opptrer i saklige former. Og det gjorde den.

Men som kjent i debatter så vinner ofte den som er retorisk dyktig og de store linjene av saken blir nødvendigvis ikke alltid belyst. Dette kjenner vi godt fra politikken der man ofte mister oversikten i ett forvirret detalj-sammensurium og ordspill. Det skjedde her også.

Det var som om hele diskusjonen ble sugd inn i en trakt av tekniske mekanismer, fremmedord, metodiske forbehold, statistiske justeringer og næringsstoffhypoteser. Alt ble så smått. Så smalt. Så dypt inne i skogen at himmelen forsvant.

Det handlet om Nova-klassifiseringen og hvorvidt gruppe fire, ultraprosessert mat, virkelig representerer en biologisk risikofaktor.

Om det er prosesseringen i seg selv som kan skade. Om vi har gode nok mekanistiske data. Om effektene egentlig kunne forklares av salt, sukker, fettkvalitet, e-stoffer, fiber og hva som helst. Substitusjonsanalyser hit og dit. Overgrupper, undergrupper, unntak, paradokser og paradigmeskifter.

Les også: Forskningen på denne maten slo ned som en bombe: Nå saksøkes produsentene

Det er akkurat slik helsedebatter ofte utarter, man begynner med noe stort og viktig, og ender i molekylær finkjemi og metodologiske tåkefelt. Krav om randomiserte kliniske studier. Mangel på konsensus kan bli en unnskyldning for å fortsette uten reguleringer. Eller så blir konsensus påskuddet for en driver man nødvendigvis ikke vet alle konsekvenser av.

Hele folkehelseperspektivet forsvinner og også de store linjene. Historier som gjentar seg blir fjernt borte. Og akkurat slik skjedde det her.

Konsensus kan både i ernæring og medisin bli som et slags paradigmatisk skall, et rammeverk som holder fagfolk innenfor et bestemt mønster og gjør det mulig å utsette handling, ignorere faresignaler og slippe å svare på de virkelig store spørsmålene.

Det betyr at konsensus i praksis kan bli en unnskyldning for passivitet, og at mekanismejakt og metodologisk rigiditet kan skape blindhet. Det kan føre til at forskningskulturen blir for treg til å beskytte folk.

Vendepunktet kom da en tilsynelatende uskyldig setning falt inn i diskusjonen. «Vi kan ikke lage anbefalinger eller reguleringer basert på hypoteser.» Det var som om hele debatten plutselig stoppet for meg. For den setningen er ikke bare en faglig merknad, den er en historisk markør.

I forskning er dette en nødvendig regel men i folkehelse blir den en forsinkelsesstrategi, fordi føre-var-prinsippet faller bort når vi krever full mekanistisk bevis før handling. Det er akkurat denne tankegangen, i slike sammenhenger, som har forsinket hvert eneste store helse og miljøtiltak de siste hundre årene.

Det er logikken som lot tobakk sirkulere fritt mens lungene til en hel generasjon tok skade.

Det er holdningen som gjorde at transfett fikk dominere matvarene våre i mange år selv etter at risikoen var tydelig.

Det er logikken som lot asbest, PFAS, BPA og et helt register av hormonforstyrrende og kreftfremkallende stoffer forbli uregulert til lenge etter at skaden var et faktum.

Denne setningen er ikke forsiktighet. Den er systemets egen blindhet, den samme blindheten som har kostet oss så mye folkehelse gjennom historien. Så mange tapte liv.

Da den dukket opp i debatten om ultraprosessert mat, ble det klart at vi ikke lenger diskuterte Nova-klassifisering. Vi diskuterte hele grunnmuren i norsk og internasjonal helse, industri og miljøpolitikk.

Setningen var ment som en nøktern, vitenskapelig presisering. Men for meg var det som å høre en alarm gå. For denne setningen har jeg hørt før. Gang på gang. I historien. I helsepolitikken. I miljøpolitikken. I alle sakene som i ettertid ble stående som skrekkeksempler på hva som skjer når myndigheter og fagfolk venter for lenge.

Dette var akkurat det man sa om tobakken.

Det er et mønster. Et svært tydelig mønster. Og mange av gangene viser det seg å være fatalt å vente. Hvor mange liv er gått tapt i påvente en etablert konsensus?

For bak hvert år med politisk nøling ligger tusenvis av tapte leveår, sykdom som kunne vært unngått, barn som får kroppen sin belastet unødvendig, og familier som bærer sorgene ingen snakker høyt om. Når konsekvensene er så menneskelige og så dyrebare, så må man spørre, hvem er det egentlig som står til ansvar?

Les også: Ultraprosessert mat: Én ting er krystallklart

Debatten om ultraprosessert mat vekker mange følelser, og det ble plutselig klart for meg at dette ikke bare er en diskusjon om Nova-klassifisering eller prosesserte råvarer. Det er en forlengelse av en langt større samtale, den som handler om hvorfor både folkehelse og miljø er i krise, og hvorfor befolkningen begynner å miste tilliten til systemet.

For ultraprosessert mat er bare en gren på et mye større tre.

Et tre som også rommer miljøgifter, hormonforstyrrende stoffer, overproduksjon, medikalisering, mikroplast, forurensning, kjemikalier med langtidsvirkninger vi ikke forstår, og sykdomsutvikling som skjer i stadig økende frekvens.

Det handler ikke om brødskiver og energitetthet, det handler om en samfunnsmodell som eksponerer befolkningen for nye stoffer, nye prosesseringsteknikker og nye risikoer uten føre var-prinsipp, og som ofte venter for lenge med å beskytte oss.

Det var derfor Jannickes låt «Svake mennesker» ble så treffende for meg i denne debatten. For når systemet ikke fungerer, når reguleringene er for trege, når industrien påvirker premissene da blir ansvaret skjøvet over på individet.

«Svake menneske, jeg sier du svake menneske, hvorfor er du så svak»? Du som må skjerpe deg. Du som ikke tåler maten, miljøet, tempoet, kjemikaliene. Du som må «velge bedre».

Men mennesker er ikke svake. Og ansvar flyttes nedover fordi det er bekvemt.

Når vi løfter blikket og ser alt dette samtidig, ultraprosessert mat, forurensing, miljøgifter, medikalisering og kjemikalieeksponering. Da ser vi at dette ikke er isolerte fenomener. Det er uttrykk for den samme grunnleggende svikten som er en politisk og vitenskapelig kultur der man alltid venter på perfekte bevis, mens skade utvikler seg i full fart.

Les også: «Kokken blir som legen i fremtiden»

Det var dette den lille Facebook-debatten avdekket.

At problemet ikke er ultraprosessert mat.

Problemet er modellen.

Problemet er systemet som fører med seg ettersnarpolitikk forklart som vitenskapelig forsiktighet.

Problemet er en historisk lærdom vi ikke tar inn over oss, når vi venter på mekanismen, kommer reguleringen for sent. Og vi gjør samme feil igjen og igjen.

Og mens vi diskuterer detaljer, øker kreft, diabetes, hormonforstyrrelser, fedme, og psykisk uhelse.

Mens vi diskuterer mekanismer, vokser PFAS, mikroplast og ftalater i blodet til barna våre. Og skoger hogges ned mens biologisk mangfold forsvinner. Og havene blir mer og mer overfylte av gift. Og den naturlige maten blir uspiselig.

Mens vi finregner på substitusjonsanalyser, går en hel generasjon inn i et eksperiment de aldri har samtykket til.

Så nei, ultraprosessert mat er ikke årsaken til denne debatten.

Det er ett av symptomene.

Symptomet på et dypt strukturelt problem der verken helse eller miljø er det første som blir prioritert.

Og derfor ble denne diskusjonen i kommentarfeltet så viktig for meg. Fordi den viste akkurat det som står på spill når vi lar detaljene styre og glemmer historien og ikke ser de store linjene.

«Du skal ikke sove», skrev Arnulf Øverland. Og det er kanskje den viktigste påminnelsen i vår tid.

For det er når vi sover at systemet får fortsette å handle for sent.

Når vi endelig ser det store bildet, blir ikke spørsmålet:

«Er ultraprosessering en risikofaktor?»

Men heller:

«Hvorfor fortsetter vi å akseptere et system som stadig handler for sent?»