Herold

*Det finnes et helt spesielt øyeblikk i Tromsø sentrum i desember. *

*En flokk mennesker *samler seg foran en dør, en trapp, et hus, i en park eller i en bakgård. Kulda biter, mørket lyses opp av nordlys og blå toner, og byen knitrer på den måten bare arktiske byer kan. Og så – akkurat når klokken slår 18.00 – åpner dagens luke i den sprell levende julekalenderen seg. Noen synger. Noen leser. Noen spiller. Noen byr på noe så enkelt som et smil og et selvskrevet dikt. Det varer i femten minutter. I mørketiden kan femten minutter være nok til å løfte en hel dag.

Tromsø levende julekalender gjennomføres nå for andre år på rad. Med håp om å skape en tradisjon er prosjektet i god utvikling – og kanskje viktigere enn noen gang. For vi må stoppe opp og spørre oss hva slike små kulturelle fellesskap faktisk betyr i en tid der verdenen føles tyngre. Krig, okkupasjoner, folkemord, hatretorikk og menneskelige lidelser møter oss hver gang vi åpner en skjerm. Det er ikke politisk å si at dette påvirker oss. Det er menneskelig.

*Midt i dette *er det ofte kunsten som kuttes, nedprioriteres, utsettes og glemmes. Samtidig er det nettopp disse miljøene som vokser, kjemper, mobiliserer og demonstrerer for dem som trenger det mest. De som kjenner beredskapen i egen kunst – og som minner oss om alt som fortsatt er mulig mellom mennesker. De gir oss et pusterom som ikke handler om å flykte fra virkeligheten, men om å tåle den bedre.

En liten opplevelse en mørk ettermiddag er kanskje ikke nok til å endre verden. Men det kan være nok til å endre stemningen i brystet til et menneske som trenger det akkurat den dagen. En gave som hjelper oss å holde hodet kaldt og hjertet varmt når livet, byen og verden stormer rundt oss. I slike øyeblikk bygges motstandskraft – stille, nesten usynlig, men avgjørende for samfunnet vårt.

Den levende julekalenderen åpner et inkluderende rom midt i vintermørket. Et fellesskap. Ingen billetter. Ingen terskel. Ingen forventninger om forkunnskap. Alle kan komme – barn, eldre, studenter, forbipasserende, nyankomne, gamle tromsøværinger og de som bare tilfeldigvis vandrer forbi. I et samfunn hvor forskjeller øker, økonomiske bekymringer tynger og mange føler på ensomhet, er slike åpne møteplasser ikke en luksus. De er nødvendige.

*Så når vi står *tett i tett og lytter til en ukjent historie eller barn som synger, husker vi hva et lokalsamfunn egentlig er: mennesker som ser hverandre, selv i små glimt. Vi må kjenne på samholdet og viljen til å dele av oss selv til kjente og fremmede. Løfte blikket og se hverandre, for det er det vi trenger. Vi trenger steder hvor vi kan stå sammen uten krav, konflikter eller prestisje.

Tromsø levende julekalender er et slikt rom. Et lys midt i mørketiden, båret frem av fellesskap og varme. Og kanskje er det nettopp i disse små øyeblikkene – når mørket er som dypest og kulda som skarpest – at vi ser tydelig hva kunst kan være: et varmt punkt i byen, et stille rom i stormen hvor mennesker finner rom for å møtes.

Med ønske om en gledelig førjulstid,

Rådstua Teaterhus og Vårscenefest - Tromsø scenekunstfestival