Riksrevisjonen sier at lærerne bruker unødvendig mye tid på å kompensere for manglende læremidler. Lærebøker til alle er nok en bedre måte å spare penger på.

Lærebøker er ikke luksus

Riksrevisjonen sier at lærerne bruker unødvendig mye tid på å kompensere for manglende læremidler. Lærebøker til alle er nok en bedre måte å spare penger på.

Den norske skolen svikter barna som trenger mest

For meg er det ubegripelig at en skole må avse to millioner til lisenser. Penger de kunne kjøpt 4.000 lærebøker for.

De vanskelige overgangene

Hva måler nasjonale prøver i lesing egentlig?

Det er ikke mange beslutningstakere som bruker små nettbrett som sitt fremste arbeidsredskap.

Du må kunne mye for å bruke KI

Debatt

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Overskriften er rappet fra August Østby fra Elevorganisasjonen. På en konferanse om lærebøker, var han klar på at dagens elever fortsatt ønsker trykte lærebøker i tillegg til digitale supplement. Lærernes organisasjoner er enige.

Riksrevisjonen leverte nylig en rapport om at elever og lærere mangler læremidler. Skoleeierne kjøper ikke inn læremidler som dekker skolenes behov.

Kunnskapsdepartementet sørger ikke for at det blir produsert læremidler som dekker alle elevers behov.

Det er minst tre årsaker til nåsituasjonen. For det første er det 25 år siden godkjenningsordninga for lærebøker ble avviklet. Ordningen reflekterer en tid der myndighetene ville være sikre på at elevenes lesestoff holdt en viss kvalitet, og at innholdet stemte med fellesskolens mandat om likhet og felles referanser.

Godkjenningsordninga gjaldt skolens tekster, men læremidler var også før år 2000 langt mer. Det var gjenstander som skjelett og utstoppa dyr på naturfagsalen, kart i klasserommet, og redskaper som medisinballer, skrivesaker, sløydbenker og symaskiner.

Det at departementet sluttet å bry seg så mye med skolens innhold, har skjedd parallelt med at kommuneøkonomien er blitt dårligere. Det er den andre årsaken.

Den tredje er at opplæringen i digitale ferdigheter ble flyttet fra datarommet til klasserommet. Hver elev fikk hver sin enhet.

Først var det videregående skole sin tur. Der erfarte lærerne at konsentrasjonen falt og utenomfaglige aktiviteter økte. Selv om forskning kan bekrefte lærernes erfaringer, kunne det ikke forhindre at stadig yngre elever ble utstyrt med hver sin enhet.

Enheter som iPad er ikke utviklet for å støtte læring, for læring krever for eksempel konsentrasjon. Det er jo her læreboka er så fin. Den kommer uten atspredelser.

Og hvorfor skal elever lese og jobbe i formater som er mindre enn for eksempel ei lærebok eller en ordentlig pc-skjerm? Det er ikke mange beslutningstakere som bruker små nettbrett som sitt fremste arbeidsredskap.

Uheldig er også økte lisenskostnader. Nylig kunne vi lese om foresatte ved Bjølsen skole som samler inn penger til lærebøker. Der må de nemlig dele på klassesett og boka kan derfor ikke bli med hjem.

Samtidig finnes det eksempler på at elever må ta med nettbrett hjem, selv om de har regler der hjemme om å vente med digitale enheter til de blir eldre. For ikke å snakke om at mange fortsatt får tilgang til skadelig innhold eller reklame.

Dette er ikke stoda på alle skoler, men bare at det gjelder noen steder, betyr at dagens situasjon er fragmentert når det kommer til opplæring og rettigheter.

Bare Bjølsen skole bruker to millioner i året på lisenser. Kanskje er det banalt, men da jeg tok pause som lærer på slutten av 90-tallet, var jeg blant annet lei av å måtte si nei til ny blyant når elever spurte.

For meg er det ubegripelig at en skole må avse to millioner til lisenser. Penger de kunne kjøpt 4.000 lærebøker for. Skolene burde hatt råd til begge deler.

Hvorfor er lærebøker fortsatt relevante? Det korte svaret er at de er laget for læring. De er også redaktørstyrte utgivelser med innhold fra fagpersoner fra skole og høyere utdanning. Vi kan forvente at de er i tråd med læreplanen.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sagt til egne elever når de har rotet rundt på nettet for å finne fagstoff, at de først skal lese i boka, fordi Google ikke har snøring på læreplanen i Norge.

Elever og lærere ønsker seg boka i trykt og digital form fordi ulike format tjener ulike formål. Papirboka støtter forståelse og konsentrasjon for de fleste, mens den digitale har funksjoner som innlest tale og oppslag.

Riksrevisjonen fant at lærere i mindre grad enn før blir involvert i beslutninger om læremidler. I grunnskolen har digitale portaler tatt over mye av markedet. Og når lærerne ikke er fornøyde med, eller vil variere, læremidlene de har eller ikke har, lager de dem selv. De kopierer, viser klipp fra Supernytt og You Tube, laster ned ressurser fra organisasjoner utenfor skolen – eller går til språkmodellene.

Det trenger ikke være så dumt, så lenge det ikke erstatter læreboka. Dette er tekster som gjerne er laget for andre formål enn læring. Når de tas inn i klasserommet, må læreren selv gjøre noe med innramminga for at det skal bli læring av det.

Et eksempel er Ibsens tekster. Ibsen skrev ikke «Vildanden» for at norske elever i 2025 skulle lære om klasseskiller eller hvor avvist barn kan bli, men ved hjelp av en kyndig lærer kan det være lærerikt å lese «Vildanden».

En vanlig påstand jeg møter, er at vi må tenke nytt om lærebøker, fordi skolen nå skal forberede elevene på noe helt annet enn tidligere.

Men hva skal den framtidige bilmekanikeren, fagarbeideren, ingeniøren, frisøren, byråkraten og førskolelæreren være forberedt på? Det korte svaret tror jeg læreplanen gir oss i delen om grunnleggende ferdigheter og det som står om felles referanser i formålsparagrafen.

Noe annet er feilslutninga en del gjør om at «ingen trenger læreboka fordi jeg ikke trengte den». Vi som diskuterer skole offentlig, er ofte mer «skolske» enn mange andre. Det hjelper ikke elevene som ikke har bøker eller folk å snakke med der hjemme, og som derfor har skolen som sin sjanse.

Det hjelper heller ikke den nyutdanna læreren som har mer enn nok med å finne lysbryteren.

Det er også noe tiltalende ved argumentet om tilpasning til hver enkelt elev, men det krever balansegang mellom fagkunnskap, GDPR og idealet om fellesskolen, som ikke læreren har tid til, og som det ikke er samfunnsøkonomisk riktig å delegere ut på hver enkelt.

Riksrevisjonen sier også at lærerne bruker unødvendig mye tid på å kompensere for manglende læremidler. Lærebøker til alle er nok en bedre måte å spare penger på. Ikke luksus, med andre ord.