Herold

Er du opptatt av mannehelse, sinte nettroll og overdådig rikdom i Norge ved utgangen av 2025? Da bør du skynde deg til en skjerm nær deg – før det er for sent.

Sinte, sympatiske menn

Angst og penger

Serier vs. reality

Elsker den såkalte virkeligheten

Katastrofale tall

Sier nei til milliardindustri

Internasjonal satsing

Det er rart med det:

Noen ganger kommer de beste politiske analysene om samfunnet vi lever ifra helt andre folk enn politikere og politiske kommentatorer.

Fra TV-regissører for eksempel, eller dyktige skuespillere, som åpner et rom der du i alle fall tror at du plutselig har forstått noe viktig.

Og noen ganger baller det på seg, slik at glimrende TV-serier og prisvinnende filmer kommer på rekke og rad, så du nesten må anstrenge deg for å få med deg alt. Der er vi nå.

Men paradoksalt nok:

Samtidig med suksessen står norsk film og TV-dramatikk på kanten av stupet.

Det skal jeg komme tilbake til.

Først til de tre norske seriene som når som helst kan stilles opp på høyde med de beste du finner på Netflix eller HBO:

*Vi snakker om Ølhunden Berit på NRK, Psykodrama på TV 2, og Nepobaby, også den på TV 2. *

Alle tre hadde premiere i oktober/ november.

I førstnevnte møter vi Anders Baasmo i tittelrollen. Han klarer å skape sympati for den sinte, enslige mannen som kler seg i dameklær og blir «trans» for å unnslippe idet han blir avslørt og hengt i gapestokken som nettroll av aggressive medier.

Og Jonas Gravli som den unge, myke småbarnspappaen med hemmeligheter og mannlige aktiviteter som i alle fall jeg aldri har sett så åpenlyst skildret på video før. Mens Ingrid Giæver spiller den kvinnelige standupkomikeren som driver handlingen framover.

For mange er det verdt å nevne at serien er skrevet og regissert av Thomas Seeberg Torjussen, som også sto bak *Koselig med peis – *dramaserien hvor Stein Winge og samme Anders Baasmo briljerte for snart 15 år siden.

Selv har Torjussen sagt at Ølhunden Berit utforsker den moderne mannsrollen og skildrer kjønnskrigen som for tiden sender menn til høyre og kvinner til venstre politisk i hele den vestlige verden.

*Psykodrama *bygger på en podkast med de to skuespillerkompisene Ole Christoffer Ertvaag og Per Kjerstad fra Stavanger-miljøet.

I TV 2-serien med samme navn sliter de fremdeles med angst og sinnemestring pluss alle de slitsomme hypokonder- og kjønnsrollegreiene. Men her tar de det noen dryge og morsomme steg videre.

Vellykket er også alle som spiller «seg selv» i serien – fra hovedpersonenes ektefeller til kjente personligheter som Kristoffer Joner, Nader Khademi og Herman Flesvig.

Men særlig imponerende er Nepobaby – den tredje av må se-seriene denne høsten, skrevet av Henriette Steenstrup og Silje Seljeset. Her er Steenstrup i ferd med å lage en superstjerne av unge Vivild Falk Berg, som nå spiller en helt annen karakter enn den selvopptatte nesten-voksne datteren hun perfeksjonerte i Pørni.

**

Her spinner handlingen rundt overdådig rikdom og penger, og her setter TV 2 nye rekorder: For første gang i kanalens historie har en dramaserie rundt én million seere pr. episode. Derfor er innspillingen av andre sesong allerede i gang. Jeg håper på det samme for Psykodrama.

Men også i virkeligheten er det drama.

For det som ved første øyekast kan se ut som en gullalder for norsk TV-dramatikk, er i ferd med å gå rakt mot stupet.

Suksessen i dag bygger nemlig på tidligere års satsinger. Blant annet på en enorm satsing fra Viaplay – som senere gikk dunken. De siste åra har TV-kanalenes nysatsing på kvalitetsdrama blitt systematisk nedbygget.

*En undersøkelse viser at antall jobber i filmbransjen i Norge har falt med 40 prosent i løpet av et ett år. *

Det siste året har derfor har 30 prosent av filmarbeiderne sluttet. 60 prosent av de gjenværende vurderer å gi seg.

Én av årsakene er at «gullalderen» er erstattet av dramatisk lave drama-budsjetter. Delvis på grunn av konkurransen fra reality.

Smartembed for https://www.nettavisen.no/api/graff/v1/component/enkel-poll?id=69821

Ikke for det: Mange av realityseriene er elsket av publikum. Og også her er det slik at kvalitet koster penger. En god dramaserie, som for eksempel de tre jeg nevnte innledningsvis, kan fort koste 30–40 millioner kroner.

Også kvalitetsreality som Forræder og Spillet kan komme opp i lignende summer, sier folk med greie på det.

*Men det avgjørende poenget er at TV-kanalene får så mye mer ut av reality-pengene enn av drama. *

Ølhunden Berit er for eksempel på fire episoder a 50 minutter. Nepobaby er 6 episoder på 30 minutter. Det er godt over 200.000 kroner per minutt.

Mot dette var siste sesong av Forræder på hele 24 episoder a 40 og 20 minutter – til sammen nesten 13 timer godt fjernsyn. Omtrent det samme med Spillet.

Allerede her er vi nede i firedelen per sendeminutt i forhold til drama. Og i tillegg kommer spin-off-effektene som reality-seriene bidrar med på nettet. Når vi så tar med alle de billige realityseriene, er det ikke rart at TV-sjefene plutselig elsker den såkalte virkeligheten.

*Jeg tror likevel de fleste TV-sjefene ser den overhengende faren: *

At samtidig som produksjonsselskapene graver dypere og dypere i kjendis-bunken, og gjenbruken øker, vil publikum etter hvert gå lei.

Når seriene nå også åpenbart er begynt å parodiere seg selv, slik både* Nissene i skjul (NRK) og *Rampenissen (TV 2) forsøker seg på, er vi kanskje kommet til et punkt der det stopper opp av seg selv.

Les også: Adventskalendere på TV: Har «møtt veggen»

Men da kan det være for seint.

Allerede nå viser urovekkende tall at fagkunnskapen er i ferd med å forsvinne. Film og TV-produksjon kan nemlig ofte ta uendelig med tid. Og alle de gode TV-seriene du ser på norsk TV i dag er resultat av tidligere satsinger.

Det samme gjelder norske filmer, for eksempel Affeksjonsverdi av Joachim Trier, som vant Grand Prix i Cannes i vår, og som denne uka ble nominert til hele åtte Golden Globe-priser.

Da skulle for eksempel kulturminister Lubna Jaffery kunne juble og slå seg på brystet for vel utført jobb?

Nei.

Ifølge bransjen er det hun som er hinderet for at ikke den vedtatte medfinansieringsordningen med Netflix og de andre gigant-strømmetjenestene er i boks. En slik avtale vil sikre at fire prosent av alle abonnementsinntekter fra Norge blir reinvestert her. Ordningen er allerede på plass i 17 europeiske land.

Bare i Danmark har den resultert i 150 ekstra millioner til film og TV-drama hvert år.

Også her har Stortinget gjort det nødvendige vedtaket. Men her har bransjen ventet i nesten ett år på at Kulturdepartementet skal utarbeide den nødvendige forskriften for å sette i gang.

Enda mer tankevekkende var det å lese debattinnlegget til filmfotograf John Christian Rosenlund i NRK Ytring denne uka.

Den handler om den såkalte insentivordningen, som er utmerket i teorien – men ikke i praksis.

Han bruker som eksempel den verdenskjente HBO-serien The White Lotus, som i år faktisk ville spille inn tredje sesong i Norge. Han skriver:

«Planlagt forbruk i landet: 800 millioner kroner. Antall norske filmarbeidere: flere hundre. Hotellovernattinger: titusenvis. Internasjonal eksponering: uvurderlig.»

Ifølge ordningen søkte derfor produksjonen om 200 millioner i refusjon (25 prosent). Men i Kulturdepartementet var kassa nesten tom, slik at den eneste vi kunne tilby var 88 millioner. Dermed ble serien spilt inn i Thailand i stedet.

Les mer av Erik Stephansen

Og dette skjer til tross for at en økonomisk rapport som regjeringen selv har bestilt, konkluderer med at hver krone som blir puttet inn i insentivordningen gir 4,7 kroner tilbake. Selve beregningene er det full enighet om.

En innspilling av The White Lotus i et nydelig hotellanlegg i Nord-Norge eller på Vestlandet kunne altså gitt 3,76 milliarder i verdiskaping. I Norge.

Derfor er det ikke så rart at flere land har gjort film og TV til en strategisk vekstnæring. Rosenlund nevner Storbritannia, Irland, Island. Canada og New Zealand. Sør-Korea har vært en stormakt lenge.

Han foreslår derfor å ta ordningen ut av Kulturdepartement og inn i Næringsdepartementet. For visst dreier det seg om kultur, men i enda større grad om næringspolitikk – og distriktspolitikk.

Jeg tror det haster, for om dagens kompetanse går tapt kan det gå mange, mange år før vi igjen er på det nivået vi kan se i dag.

Heldigvis er det håp:

Responsen på Ølhunden Berit må gi mersmak for NRK, og særlig rekordtallene for Nepobaby viser TV 2 at god TV-dramatikk rett og slett lønner seg.

Og denne bransjeavtalen med Netflix og en insentivordning på linje med andre land kan vel ikke være så utrolig vanskelig å få til?