Herold

Sandra og Joakim sa opp jobbene sørpå, pakket flyttelasset og tok med seg toåringen hjem til Brensholmen. Men de nektes å bygge hus på familietomta.

Trangt

«Fri fantasi»

– Tramper på folk

– Hårreisende behandling

Kommunens fryktkultur

På lag med innbyggerne

Føler seg lurt etter «prøvesak»-løfte

Airbnb og boligmangel

Politisk oppvask i vente

Lever i uvisshet

Har forståelse

(Nordlys): Det er trangt rundt kjøkkenbordet hjemme hos ekteparet John og Aid Strømmesen på Brensholmen, helt vest på Kvaløya. Huset, som vanligvis huser to voksne, er nå fylt til randen. Datteren Sandra Strømmesen (32) flyttet hjem fra Hvaler tidligere i år med mann og barn. De ønsker å bygge et hus på en del av foreldrenes tomt.

– Vi hadde et berettiget håp om at ting begynte å ordne seg på den tomta. Det var derfor vi pakket flyttelasset og reiste nordover. Og så blir det avslag nok en gang, sier Sandra Strømmesen oppgitt.

Drømmen var enkel: Sandra, som er sykepleier, og samboeren Joakim Bruvold Johansen Fossum (32), som er tømrer, ønsket å etablere seg på Brensholmen. De har kompetanse distriktet skriker etter. Hun fikk raskt jobb på Havtun bo og servicesenter, han er nå vaktmester ved Hillesøyskolen.

Men virkeligheten ble en annen. I stedet for byggestart på egen tomt, lever den lille familien nå tett på Sandras foreldre.

Huset er ikke dimensjonert for storfamilien. John Strømmesen legger ikke skjul på at situasjonen er krevende, selv om det er hyggelig å ha barnebarnet Oline (2) i nærheten.

– Vi har et lite hus, så det er jo trangt. Det er jo fint å få barnebarnet i huset, men man trenger kanskje ikke å ha det sånn år etter år, sier John.

Les også: Bygde litt for nærme: Varslet om bøter

Stridens kjerne er to tomter John Strømmesen ønsker å skille ut til døtrene sine på eiendommen. Også datteren Caroline (35), som bor på Kvaløysletta, ønsker å bygge. Området ligger like ved kirka, på berggrunn der det tidligere har stått både skole og prestebolig.

Familien Strømmesen tar Nordlys med til tomtene de ønsker å skille ut. Selv om det ligger en halv meter snø på marka, stikker steinene opp. John peker og forklarer. Viser nøyaktig hvor husene er planlagt. Utsikten mot kirka og havet er upåklagelig.

– Dette området kan ikke brukes til noe annet, sier John og rister på hodet.

Kommunen har avslått søknaden to ganger, sist den 30. oktober. Begrunnelsen er at området er avsatt til landbruk, natur, friluftsliv og reindrift (LNFR), og at dispensasjon vil være i strid med nasjonale føringer.

Kart: Brensholmen

Lokalsamfunnet reagerer med vantro på argumentene administrasjonen bruker. I avslaget heter det blant annet at området kan være kalvingsplass for rein.

Les også: Våknet til tre hus foran stuevinduet

Leder i Brensholmen/Sommarøy Utviklingslag, Kjell Ove Hveding, legger ikke fingrene mellom i sin kritikk.

– De finner ut at det kan jo være en fin utkikksplass. Og det siste er at det kan være kalvingsplass for rein. Altså, de tramper på folk, tordner Hveding.

Han påpeker det absurde i påstanden:

– Det har aldri vært et egnet kalvingsområde for rein. Likevel fabrikkerer kommunen avslagsbegrunnelser basert på fri fantasi i stedet for å sette seg inn i realitetene, sier Hveding.

John Strømmesen forstår heller ikke kommunens vurdering av jordbruksverdi.

– Kommunen nekter oss å skille ut tomt på steingrunn. På de aktuelle tomtene er det berg og tynt gresslag, som er ubrukelig i jordbrukssammenheng, noe også kommunens landbruksavdeling bekrefter. Her har det stått bygninger før, sier Strømmesen.

Saken har nå nådd rådhuset. Både Høyre og Fremskrittspartiet reagerer kraftig på administrasjonens håndtering, og varsler at de vil løfte saken til politisk behandling for å overprøve byråkratene.

Eirik Johansen i Frp og Markus Akselbo i Høyre besøkte nylig Brensholmen for å se på forholdene. De sparer ikke på kruttet.

– Det er et kroneksempel på det som er galt. Her er det to personer, i sin beste alder, som ønsker å bosette seg i bygda. De er i fullt arbeid og har livet foran seg. Da er det veldig trist at folk møter motstand og kanskje flytter herfra igjen. Jeg synes det er helt hårreisende, sier Johansen.

Han mener argumentasjonen om naturmangfold og jordvern ikke holder vann i denne saken.

– Det her er ikke et område som ødelegger jord og vekstmuligheter. Det er berg, stein og fjell. Kommunen må heller ta imot unge folk med åpne armer og si «vær så god, kom hit», så skal vi tilrettelegge for dere. Vi trenger folk i Tromsø, sier Johansen engasjert.

Kjernen i kritikken fra både utviklingslaget og politikerne er mistanken om at Tromsø kommunes administrasjon sier nei utelukkende av frykt for Statsforvalteren.

Kjell Ove Hveding hevder at kommunen konstruerer argumenter for å slippe å få saken i retur fra statens forlengede arm.

– Kommunen tør ikke å ta beslutninger som er samfunnsmessig viktige, av frykt for Statsforvalteren. De stopper det selv, slik at de slipper å få nei fra Statsforvalteren senere, sier Hveding.

Markus Akselbo, gruppeleder i Høyre, deler denne oppfatningen.

– Jeg tenker at Tromsø kommune kanskje må manne seg litt opp og heller teste regelverket, og faktisk utfordre Statsforvalteren, sier Akselbo.

Han peker på at nabokommunene, som Senja og Karlsøy, i langt større grad tør å stå i stormen.

– Andre kommuner som har stått opp mot Statsforvalteren og sendt flere saker til departementet, fordi de ikke aksepterer statsforvalterens praksis. Dette er kommuner som stiller seg på lag med sine innbyggere som vil bygge og utvikle sine lokalsamfunn. Tromsø kommunes administrasjon tolker signalene i verste mening, mener Akselbo.

For John og Aid er dette ikke bare en prinsipiell kamp mot byråkratiet; det er en kostbar affære. John forteller at taksameteret løper fort i møte med kommunens saksbehandlere, selv om resultatet er negativt.

– I den her omgangen har man vel brukt en 50.000 kroner bare til nå. Først kom det et gebyr på 17-18.000 kroner. Nå, for å få behandlet klagen på avslaget, måtte jeg betale 30.000 kroner til innen fredag, sier en frustrert Strømmesen.

Han reagerer sterkt på at han må betale titusener for en saksbehandling han mener er mangelfull og forutinntatt.

– Vi klaget og sa at de ikke kunne ta gebyr når de ikke har realitetsbehandlet saken skikkelig. Men svaret fra juristen var bare at gebyret måtte betales uansett, forteller han.

I klagen påpekes det at kommunen ikke har foretatt en konkret vurdering slik loven krever.

Les også: Mangel i oppveksten ble til interiør-mesterverk

*Les flere boligsaker hos Nettavisen Heim. *

Det som gjør sinnet på Brensholmen ekstra sterkt, er følelsen av avtalebrudd. Ifølge Kjell Ove Hveding hadde utviklingslaget, kommunens ledelse og Statsforvalteren et møte i april. Der ble det skissert at denne saken skulle være en «prøvesak» for å finne løsninger i et utdatert planverk.

– Fra kommunens ledelse ble denne saken sett på som en viktig test. Her skulle i alle fall kommunen gjøre sitt. Kommunedirektøren var selv med på befaring i sommer. Vi fikk signaler om at dette var et område som var så lite kontroversielt at her burde det kunne gis dispensasjon, sier Hveding.

Basert på disse signalene valgte Sandra og Joakim å selge huset i sør, si opp jobbene og flytte nordover.

– Vi fikk en indikasjon på at ting ordnet seg. Det var derfor vi satset, sier Sandra.

Nå føler de at teppet er revet vekk under føttene deres.

– Det virker nesten som om de har lyst til å ha Brensholmen som et ferieparadis for byfolket, sukker hun.

Boligmarkedet på «yttersia» er nemlig stramt. Det er få hus til salgs, og de som kommer på markedet, blir ofte revet bort av byfolk som ønsker seg fritidsbolig.

– Det er en Airbnb-forbannelse for både by og land. Ungdommen slipper ikke til, sier John Strømmesen.

Sandra bekrefter bildet:

– Det som selges blir ofte kjøpt av byfolk som bruker dem til hytter. Det presser opp prisene. Det er virkelig manko på utleieboliger også.

Eirik Johansen mener kommunens praksis med «nullvekstmål» er direkte ødeleggende for distriktene.

– Nullvekstmålet er det største hinderet som er tillagt en kommune for utvikling. Det straffer distriktene og byområdene. Vi kan ikke la plasser som Brensholmen og Sommarøy forvitre. Det er en «hub» vi må ta vare på, sier Johansen.

Nå mobiliserer opposisjonen for å hjelpe familien. Markus Akselbo (H) bekrefter at de vil forsøke å løfte saken ut av hendene på administrasjonen og inn i det politiske rommet over nyttår.

– Vi må endre delegasjonsreglementet slik at når sånne dispensasjoner får avslag, så kan de ankes til oss folkevalgte. I dag har vi egentlig ingenting vi skulle ha sagt på byggesaker, sier Akselbo, som tror det er tverrpolitisk enighet om å hjelpe familien Strømmesen.

Frp er klare på sin strategi:

– Her må kommunen si ja. Og så får eventuelt Statsforvalteren komme med sin innsigelse. Da kan vi anke saken helt til departementet. Nå må de voksne begynne å se på dette, sier Eirik Johansen.

Smartembed for https://www.nettavisen.no/api/graff/v1/component/enkel-poll?id=69953

Mens politikerne kvesser sverdene og papirmølla kverner videre med forespeilet 12 ukers behandlingstid, går livet sin gang i det overfylte huset hos John og Aid.

Sandra og Joakim har lyst til å bli, men tålmodigheten er ikke uendelig.

– Vi har lyst til å bygge et hus vi kan bli gamle i. Men vi kan ikke få noe til her nå. Det blir vanskelig, sier Sandra.

Selv om Joakim er vokst opp på Hvaler og snakker «søring», har han nordnorsk blod i årene.

– Mamma kommer fra Sjursnes, og jeg har mye familie her oppe. Jeg elsker landsdelen. Det er her vi vil bo, om kommunen gir oss lov, sier Joakim.

Hans svigerfar John har ikke tenkt å gi seg, til tross for at det har kostet ham dyrt.

– Det er et tungrodd system, men man har ikke lyst til å gi seg. Det går jo ikke ut over noen. Ingen naboer har innsigelser. De tomtene ligger der og venter, sier han.

For Sandra er budskapet til kommunen enkelt:

– Alle kan ikke bo i byen, og alle vil ikke bo i byen. De må kunne legge til rette for at folk får bo litt her og litt der.

Enhetsleder for byggesak i Tromsø kommune, Anne-Marte Tøgersen, er tydelig på at hun har stor forståelse for den vanskelige situasjonen familien har havnet i.

– Jeg skjønner familien veldig godt. Når det kommer en liten familie som vil etablere seg, så burde de egentlig bli møtt med fanfarer og all mulig tilrettelegging fra kommunen, sier Tøgersen, som sier at hun selv kommer fra en liten plass og vet hvor viktig bosetting er for små samfunn.

– Hadde det vært opp til kommunens skjønn så hadde det nok vært i gang med bygging for lenge siden, men det er ikke sånn det er, sier hun.

Tøgersen avviser at hovedgrunnen til avslaget er at området kunne være kalvingsplass for rein.

– Det har ikke noe med saken å gjøre. Tomta er satt av til landbruksformål i en forholdsvis ny plan. Så problemet knytter seg til det, forklarer enhetslederen.