Herold

Gi ekthet, - vær nær og gjør nærhet til en gave. Sånn at færre faller utenfor fellesskapet, spesielt mannfolka, eller en bror, sånn som min.

Stay cool og lev vel?

Historiefortelling

Sårbarhet som styrke

Er det prat vi trenger mer av, eller handling og nærhet?

1. september er verdensdagen for selvmordsforebygging. 10. oktober er verdensdagen for psykisk helse.

Movember får litt oppmerksomhet – men kanskje mest for bart og prostata.

Så kommer juletiden, og mange dealer med vanskelige relasjoner - og ensomhet.

11. desember ble for meg en ny merkedag. I fjor arrangerte vi bisettelse for lillebroren min.

Han ble 38 år gammel, og er med på å dra ned forventet levealder for menn.

For mannfolka er den hele 3,5 år mindre enn kvinner og det er ikke tilfeldig.

Vi mister mannfolka. Og når mannfolk sliter, gjør de det i stillhet.

De siste fem årene har jeg snakket med ulike menn, og gjort dybdeintervjuer av over 30 menn de siste par årene. Noe som går igjen er usikkerhet rundt mannsrollen.

Og følelser? Er det noe kvinnfolka vil ha menn til å snakke om, eller hva er greia?

Mange menn har internaliserte forventninger om selvstendighet og å ikke vise svakhet, uansett arena. Dette beskrives i en rapport av Mannsutvalget (NOU 2024: 8 - Likestillingens neste steg). Mannfolk omtales som ei gruppe uten spesifikke tiltak tilpasset mannsrollen, med andre kontaktmønstre, mestringsstrategier og kulturelle barrierer er kvinner.

I fjor var det 739 registrerte selvmord. 535 av dem var menn.

Et par uker før vi markerer verdensdagen for selvmordsforebygging, markeres verdens overdosedag.

I 2024 var det 255 menn som døde relatert til rus. Som med selvmord, så med disse dødsfallene også: mannfolk utgjør ¾ av statistikken (fhi.no).

Mange menn sliter i stillhet, scroller i stillhet, bærer tungt - i stillhet.

De oppsøker ikke hjelp — av skam, skyld og kulturbetinget motstand mot sårbarhet.

• Og hjelpen er ikke nødvendigvis tilpasset menn.

Historisk har vi mer medisinsk kunnskap basert på menn – likevel søker menn hjelp senere, sjeldnere, eller for sent.

1. desember i fjor sang jeg i bisettelsen til lillebroren min, som flytta til oss i fosterhjem som 11-åring. Han lærte meg både å skate og å rappe, eller prøvde, i alle fall. Ei låt av Eminem og Dido til ære for en cool fyr, som plutselig ble

“My tea ´ s gone cold I´m wondering why I got out of bed at all.

The morning rain clouds up my window and I can´t see at all”.

Kim ble ikke del av tallene på statistikken for selvmord eller rus. Han døde av et system som ikke fanget ham opp – verken som barn, som ungdom eller voksen. Det finnes mange måter et samfunn kan miste en mann på. Og det finnes mange måter man(n) kan miste seg selv på.

Når mannfolka forteller historier, skapes en åpenhet uten mål om å løse et problem.

Åpenhet skaper gjenklang: Følelsen av å ikke være alene.

Når vi hører andre også har det vanskelig, kan vi kjenne oss igjen.

Det er ikke nødvendigvis ordene i seg selv som bærer kraften, ikke alltid praten som er saliggjørende når det gjør vondt i sjela, men følelsen av å være mindre alene.

Mens høsten er fulle av merkedager, kommer etterhvert våren - og mens alt spirer og dagene blir lysere, peaker selvmordsstatistikken. Paradoks: Midt i lyset mister vi hundrevis av menn inn i mørket.

Det ansvarliggjør oss som fellesskap. Vi må gjøre ord og fortvilelse til handling og håp.

Derfor arrangeres vårens viktigste konferanse i samarbeid med Bror mental helse i Tromsø i mai. Vi har kalt det: Helse, arbeidsliv og mannsrollen i 2026.

Vi skal skape åpenhet og fellesskap, gjennom å dele historier og seminarer om og for menn. Vi skal bygge nettverk og er nysgjerrige på hvordan mannfolk har det, og tar det. Vi skal stille spørsmål, ikke servere en fasit. Vi skal heller ikke påstå at mannfolk er for dårlige til å snakke om følelser (what?!).

Når nervesystemet er passe aktivt og passe rolig, har vi det godt.

Når vi kjenner oss trygge og at vi hører til - har vi det godt.

Å bli sett er en følelse, ikke retorikk.

Mannfolk trenger rom for å være mann. Og vi trenger flere måter å romme livet på, uten at “snakke om følelser” er eneste fasit. Vi trenger å se at vi som kjønn utfyller hverandre, og at mannens faktiske styrke også er å erkjenne svakhet. Å erkjenne sårbarhet er å være modig.

Det modigste en mann kan gjøre, er å være ærlig om det som gjør vondt.

Det modigste vi som samfunn kan gjøre, er å tåle at livet er smertefullt og øve oss på å romme det som en naturlig del av livet; sårbarheten, menneskeligheten.

Uten å påstå hva som er beste måte å deale med det på, eller som vi gjør i dag; gjøre det til et avvik eller en byrde. I en tid der til og med sorg er blitt en diagnose, må vi erkjenne at vi blir ikke et robust samfunn om vi ikke erkjenner de vanskelige tinga. At det hjelper å ventilere det vi bærer på, har kanskje de fleste som har kjent det følt på. Men mange har også følt på det motsatte, at det er vanskelig å være ekte om hvordan man har det, at "det går bra" er det tryggeste svaret når noen spør hvordan det går, sånn egentlig.

Mannfolka uttrykker at både systemet de møter og språket vi bruker, ikke kjennes relevant ut, at det er fremmed. De blir gjerne stempla som dårlige til å snakke om følelser, og flere menn snakker seg selv ned som dumme eller enkle (ja, både legen og pasienten som sier det samme om sitt eget kjønn..).

Mannfolka er selvsagt ikke dummere enn kvinner, men når de sammenligner seg med oss, så skjer det visst noe. Jeg har sett nok menn med mindreverdighetsfølelse inn i “snakkebobla”, de* føler *seg kanskje dumme. Et utrolig dårlig utgangspunkt for å lokke dem inn i hjelpetjenester hvor snakking er overskrifta.

Regjeringens rapport fra mannsutvalget mener at Norge trenger en likestillingspolitikk der gutters og menns utfordringer tas på alvor. Og at tiltak settes inn. Vi snakker om at menn er for dårlige til å be om hjelp, istedenfor å stille spørsmålet “Hvorfor søker ikke menn hjelp?”. Kan det ha noe med tilnærmingen å gjøre, heller enn at mannfolka er så dårlige?

Er det å snakke *om vanskelige følelser, eller er det *å romme vanskelige følelser, mest nyttig?

Og er egentlig behovet mer prat, i en verden som snakker uten stopp?

Å dele og skape åpenhet gjennom mannfolkas egne fortellinger er noe annet enn å få folk inn i samtalerommet. Mannfolkene ser ut til å ha andre strategier, andre uttrykk og et annet språk for dette enn kvinner.

Åpenhet er verdens deiligste ventil for god helse, spør du meg. Det gir rom for ekthet, men må erfares gjennom at vi er modige nok til å teste det ut.

Vi vet at relasjoner er essensielt for god helse. Det ikke alltid selve praten som er saliggjørende, den er et element i noe viktigere: Fellesskapet, og å bli sett. Kanskje trenger vi ikke flere verdensdager, kanskje trenger vi å bruke hverdagene på hverandre - istedenfor å hype verdensdager, scrolle oss forbi hverandre og kjøpe julegaver?

For greia er. Du trenger faktisk ikke være dritgod på å snakke om følelser, for å gi andre en følelse av verdighet, og å bli sett, for å gi livskraft. Du trenger ikke å kunne snakke om følelser i det hele tatt, for å gi andre en god (selv)følelse, er ikke det befriende? Det tok lang tid, selv for meg som terapeut, å forstå forskjellen, men når vi erfarer hva menneskelig kontakt og nærhet skaper, blir det kompliserte langt enklere. Det kan også bli livreddende.

Til jul ønsker jeg meg ekthet og åpenhet.

De som er ensomme, trenger kanskje ikke selve praten, kanskje er kaffekoppen, klemmen, eller å bli sett gjennom blikkontakt og anerkjennelse vel så viktig. Det er vi mennesker - som kan være de beste gavene, både mjuke og harde gaver, når vi gir av oss sjøl.

Så mens vi skriver desember, ei lita oppmuntring på en merkedag jeg startet med en dyp sorg. Over systemet, over mannfolka vi mister av ulike årsaker.

Nordmenn bruker samlet sett opp mot 150 milliarder kroner på julehandel, det ser ut til at vi glemmer at nestekjærlighet er gratis, og at å være ekte krever tilstedeværelse. Men det kan ikke pakkes inn.

Så, keep it real: Gi ekthet, - vær nær og gjør nærhet til en gave..

Sånn at færre faller utenfor fellesskapet, spesielt mannfolka, eller en bror, sånn som min.

Med ønske om en gledelig og utfordrende julehøytid - fra ei søster.