Herold

Jeg tenker det må være et felles politisk ansvar å forsøke å gjenskape balansen i kommunen.

Når lite skulle bli stort, skulle alt bli så bra. Robust, solid og gi muligheter for alle.

I det lange løp, tenker jeg fortsatt kommunesammenslåingen er rett, men må innrømme den har fått sine slagsider, som er svært så betenkelig. Det som skulle skape en «robust kommune», med evne til å «ta hele kommunen i bruk», har fått en uheldig dreining.

De siste årene har jeg utelukkende hørt politiske visjoner om å gjøre oss attraktive for nye innbyggere. Eksisterende innbyggere er det lite snakk om. Det blir som bedrifter som jager nye kunder, med gode tilbud, mens eksisterende kunder er de som betaler prisen.

Nå er det selvsagt kommunedirektøren sin oppgave å utfordre politikerne, samt se etter løsninger for hvordan man kan drive effektivt og bra fremover. Og det trengs!

I dette bildet er sentralisering av sykehjem foreslått, og blandet mottatt. Dette utløser noen verdispørsmål, som er politisk interessante. Hva er egentlig Alver kommune, og hva skal den bli? En kommune hvor mennesker er et navn i et «regneark», eller en kommune med fokus på levende mennesker i levende bygder?

De fleste forstår selvsagt at økonomi også er viktig i en kommune. Uten penger, så er det lite å by på. Utfordringen er at man oppfatter holdningen til at kvalitet er ensbetydende med at tjenester og utvikling skjer sentralt.

Det er noe pussig over det hele. Hvordan kan det ha seg at Alver kommune angivelig ikke klarer å trekke til seg arbeidskraft i distriktene, når vi vet at det også finnes faglært arbeidskraft som bor i de samme distriktene. Ironien er også at vi må bruke vikarbyråer for å finne folk, men klarer det ikke selv, på akkurat de samme stedene.

Vi vet også at det finnes privat næringsliv, i samme omkrets, som helt fint klarer å rekruttere og skape «robuste fagmiljøer».

For Alver kommune virker dette altså å være så problematisk, at «alt må til Knarvik», dersom folk skal få faglig utvikling, og trives med å jobbe i kommunen.

En av tankene som ligger til grunn for dette, er at reisetid til jobb er avgjørende for rekruttering. Det er vanskelig å se på dette som noe annet enn en stor feilslutning, og svært så mangelfull «analyse». Om dette var rett, så skulle Austrheim, Mongstad, Gulen, Masfjorden, Fedje, ja i det store hele alt nord for Knarvik vært avfolket.

Et annet interessant moment, er at det i rushtiden er like langt fra Knarvik til Åsane, som Knarvik til Manger. Men realiteter underkjennes, og alternative bilder dyrkes.

Man skal selvsagt ikke underkjenne at det finnes noen faglige argumenter i dette, som gjør at det kan være verdt å se på hvordan man organiserer denne type tjenester (og andre tjenester). Men at løsningen finnes utelukkende rundt Knarvik, virker noe påtatt, og forenklet.

«Fagmiljø» og «komplekse sykdommer», skulle man tro var utfordringer også andre steder i landet, uten at disse trenger flytte til Knarvik for å finne løsningen, eller hva?

Det er forresten en interessant betraktning at innsparinger i stort og smått handler om hva som kan legges ned i Alver-utkantene. Men når det kommer til Knarvik og Frekhaug, 5 minutter mellom hvert sted, så er det grenseløst hva man har råd til. Der kan man ha dobbelt opp med det meste av tjenester, enten det gjelder legekontor, skoler, eller ønske om kirke.

Jeg tenker det må være et felles politisk ansvar å forsøke å gjenskape balansen i kommunen. En grad av jevnbyrdighet mellom de som bor sentralt, og de som bor i distriktene, og ikke et prinsipp hvor man fornemmer at man er rangert i et Excell-ark, hvor alle i distriktene faller inn i kolonnen «uønsket».

Det er i alle fall trist å observere at nøkternheten i distriktene, har blitt offer for storhetstanker og grenseløse vyer for en «one size fits all» byvisjon.

Selv en kommersiell aktør som posten, har skjønt at «pakken» må bringes ut til kunden, ikke omvendt.

Burde ikke det være en selvfølge for en kommune også?