Herold

Siden EØS-avtalen trådte i kraft i 1994 har EU pålagt Norge minst 14000 nye lover og regler, som er et ufattelig og helt ubegripelig tall. Dette vil si at Norge siden 1994 har tatt inn 70 % av EUs regelverk. Advokat Jarle Trondal sier vi rett og slett har satt bort lovgivningen til andre.

I dokumentaren «Hvor blir det av pengene?» får vi et intervju med Hans-Jørgen Blomseth som i 2012 ble ansatt som regjeringens forenklingsgeneral, for å bidra med kutt i byråkratiet og sløsingen i offentlig sektor. Her forteller han at man fint kan kutte 200–300 milliarder på statsbudsjettet hvert år. I dokumentaren kommer det også fram at på ett år kom det 1600 nye forskrifter. Erna Solberg sa en gang for noen år side at for hver nye regel i offentlig sektor, skal to ut. Blomseth sier i dokumentaren at man fint kan slanke staten med 1/3 uten at det hadde gjort noen forskjell.

Internasjonaliseringen og rettsliggjøringen av norsk økonomi og samfunnsliv har bidratt til at folkevalgte organer i mindre grad kontrollerer de faktorene som avgjør befolkningens levekår, fordi direktivene og lovene overstyrer norsk lov. EU fjernet den norske differensierte arbeidsgiveravgiften innen sentrale sektorer i 2014, som var en bærebjelke og et ubyråkratisk middel for å skape arbeidsplasser i Norge. EUs energieffektiviseringsdirektiver og reviderte avløpsdirektiver vil påføre Norge og norske husholdninger milliardutgifter de neste årene og tilgjengelig forskning stiller seg tvilende til nødvendigheten og effekten. Vår viktigste ressurs; krafta, styrer vi ikke over lenger heller. EUs lover og direktiver har fått store konsekvenser for arbeidsplasser, norske bedrifter, lokalsamfunn og familier i Norge.

Tidligere statsviter Øyvind Østerud sier i boka Det globale statssystemet: «Bakgrunnen til EU var å ikke være en overnasjonal statsdannelse, men hvor hensikten var å sikre en beslutningsdyktighet som alle i det store og det hele tjente på, men som i praksis har blitt systematiske ulikheter i innflytelse og ulemper.»

Denne Internasjonaliseringen og globaliseringen har økt klasseforskjellene og stemmeseddelen vår er stadig mindre verdt i offentlig politikk som styres av to grupper: eliter og interesseorganisasjoner (NGO-er), som har lite til felles med resten av sin nasjon. Sivile organisasjoner er en kjent ting, men disse driver ikke sivilt arbeid og ikke-politikk. Dette er politiske aktører, med egne interesser som driver sin politikk igjennom i FN-systemet og EU, hvor særlig interessegrupper gjennom FN politiserer det som skal være naturgitte ressurser.

Norsk rett er i økende grad blitt internasjonalisert. Denne utviklingen har bidratt til at domstolenes makt har økt på bekostning av det representative folkestyret. Maktpolitisk betyr dette at både norske domstoler har styrket sin posisjon i forhold til politiske organer og at domsmakt er flyttet fra nasjonale til internasjonale rettsinstanser. Dermed er Stortinget som lovgivende makt svekket i to retninger. Dette slo også maktutredningen av 2003 fast og som har forsterkete seg kraftig siden.

Man må ha kontroll over strategiske deler av økonomien og ressursene om man skal styre seg selv og ta beslutninger på vegne av folket. EU og EØS er ikke hva det en gang var. Samarbeid er bra, men ikke lydighet og underkastelse. Vi må ha selvbestemmelsesrett og frihet til å styre oss selv. Det har vi ikke nå.