Herold

I Jostein Hernæs’ kommentar i GD 4. desember 2025 stiller han spørsmålet om det herjer tidstyver i politihusene. Han viser til den altfor lange saksbehandlingstiden i en tragisk trafikksak. Fast forsvarer gjennom mange år, advokat Svein-Olav Bøen, setter i sitt innlegg fingeren på det som er det reelle problemet bak den lange saksbehandlingstiden. Jeg har samme erfaring etter 20 år i straffesakspleien, – både innenfor og utenfor påtalemyndigheten.

Herjer det tidstyver i politihusene?

Saken som Hernæs viser til, er dessverre ikke enestående. Svært lang saksbehandlingstid har blitt regelen. De yngste av mine tre saker i retten var 1,5 år. Den eldste (ankesak) var 3 år. Lang ventetid går utover de siktede og fornærmede som har ventet lenge på å få avgjort saken, og kunne gå videre i livet. De involverte forteller at de må sette livet på vent. Bevis svekkes, og det oppstår fare for rettssikkerheten for dem det gjelder.

Hernæs peker rettmessig på faren for at dette medfører mistillit til politiet, og for at straffens hensikt ikke oppnås. En fast post i påtalejuristens prosedyre er å be om unnskyldning for saksbehandlingstiden og vurdere om det er brudd på menneskerettighetene. Lang saksbehandlingstid medfører straffereduksjon, men hjelper ellers lite for de involverte og de hensyn straffesakspleien ellers skal ivareta. Er det påtalejuristen som burde be om unnskyldning eller er det andre?

Hernæs etterlyser ansvarliggjøring hos påtalemyndigheten, og viser til etatens forklaring om kapasitets- og ressursmangel. Spørsmålet er om svaret ligger i å lete etter «tidstyver» og antyde unødvendig tidsspille lengst ute i straffesakskjeden med hensyn til «den dagen juristen(e) er ferdige med sine påtalevurderinger».

Ansvaret for påtalemyndighetens produkt ligger hos dem som leder påtalemyndigheten, ikke juristene. Hvorfor retter ikke media konkrete spørsmål til påtaleledelsen om hvordan de disponerer ressursene, og herunder hvordan de ivaretar sitt viktigste produksjonsmiddel; – humankapitalen, menneskene?

Hvor mange politijurister har sluttet i Innlandet politidistrikt de siste 10 år? De siste 5 år? De siste 2 år? Pr. avdeling?

Ser påtaleledelsen noen farer med hensyn til kvalitet og produksjonstid knyttet til stor turnover?

I så fall – Hvilke undersøkelser er gjort om hvorfor folk slutter? Er det overhodet relevant å forsøke å beholde den kompetansen man har i arbeidsstyrken?

Hva koster det å utdanne en nyansatt jurist til å bli politiadvokat med alle fullmakter, og hvor lang tid tar det? Hvor mange påtaleårsverk går med til opplæring av nye jurister? Har man overhodet gjort den beregningen, eller er den ikke interessant for påtaleledelsen?

Som bistandsadvokat har jeg gjentatte ganger opplevd at det knapt er påtalejurister med over 2 års erfaring og som har tilstrekkelig fullmakter, f.eks. til å lede avhør av barn. Gjøvik peker seg ut, og har «alltid» gjort det. Dermed må de få av juristene som har denne kompetansen ta alle oppgaver som krever slik sertifisering. Barneavhør tar gjerne en dag. I forkant må det gjøres arbeidskrevende forberedelser.

I en periode traff man på de samme 4–5 juristene i alle disse avhørene. De må da gå ut av egen portefølje, og lede avhør i en annen jurist sin sak. Det blir også rotete for de aktørene som skal følge saken videre, når nye jurister må ut og inn av saken. Det er rådgiver på Barnehuset, advokater, barnevern, verger osv. Det medfører dobbeltarbeid, at påtalejuristen er mindre tilgjengelig i egne saker, og knapt er å få tak i. Det medfører også at ventetida øker i nettopp disse sakene.

Kall det gjerne en tidstyv, men realiteten er at dette kun er ett av mange utslagene av dårlig forvaltning av humanressursene. For mens påtalejuristene måles etter saksproduksjon, pålegges de å reparere følgene av stor gjennomtrekk og tap av kompetanse, – følger som ledelsen bør være ansvarlig for.

Innlegget her er ikke et støtteskriv til fylkets politijurister, selv om tidligere erfaring tilsier at å jobbe i den bransjen innebærer en spennende, men brutal arbeidshverdag. Politijuristene har sin egen fagforening.

Men uavhengig av om en er opptatt av de arbeidsmiljømessige følgene av en påtaleledelsens praksis eller ikke, så bør det være interessant for skattebetalere generelt, og budsjetterende myndigheter spesielt, – hvordan ressursene brukes, og hva man får for pengene.

Det er likevel hensynet til de enkeltmennesker som rammes, til samfunnet, samarbeidspartnere og ikke minst bruken av offentlige midler, som gjør at påtaleledelsen bør stilles til ansvar med konkrete spørsmål. Det skal ikke forundre meg om svaret blir «ny omorganisering» og lignende fraser. Advokat Bøen har formidlet sin kunnskap om planlagte «grep» fra påtaleledelsen. Ved forrige omorganisering medførte det opprettelsen av et nytt ledelsesnivå i påtale som tok ressurser bort fra produksjonsleddet.

Imens venter de siktede, og de fornærmede, – noen av dem barn. Det siste påvirker i mange saker også barnevernets arbeid. De må innrette sitt arbeid etter påtalemyndigheten avgjørelser som drar ut i det uendelige.

Problemet som GD’s kommentator reiser, krever at man setter seg inn i hva det dreier seg om, stiller konkrete spørsmål og henger på over tid. Straffesakspleie, rettssikkerhet, kompetanse og ressursforvaltning er for viktig til å løses med en populistisk og forenklet tilnærming.