Herold

I disse dager senker vintermørket seg langsomt, og det bringer med seg mer enn bitende kulde og isete fortau. For mange eldre innebærer vinteren måneder med isolasjon, ensomhet og økt risiko for skader.

Demografiske endringer krever handling

Et symptom på en større krise

Eldre faller utenfor

Aldersvennlige lokalsamfunn kommer alle til gode

En oppfordring til å våkne opp

I flere tiår har eksperter opplyst om et demografisk skifte med en økende andel eldre. Nord-Norge har allerede flere eldre over 65 år enn barn og unge under 19 år i landsdelen. Nasjonale befolkningsframskrivinger viser at det allerede i 2030 vil være flere eldre enn barn og unge i hele Norge. Samtidig vil antallet personer i aldersgruppen 80–89 år nær doble seg fra 2022 til 2040. Men til tross for tydelige framtidsutsikter er kommunene fortsatt sørgelig uforberedt.

Noen årstider avslører sårbarheten vår mer enn andre. Hvert år blir vi minnet om hvordan samfunnet svikter i å ta vare på de eldre når vinteren setter inn. Likevel fortsetter kommunene å lukke øynene for den voksende «eldrebølgen». Vår tids demografiske skifte som krever umiddelbare og radikale endringer i hvordan vi utformer og planlegger byene og tettstedene våre.

I vinter må vi spørre oss selv: Er det isen under føttene eller likegyldigheten som rammer de eldre hardest?

Vinteren er en tøff årstid for alle, men for eldre mennesker kan den være direkte farlig. Hvert år havner utallige eldre nordmenn på sykehus etter å ha falt på vinterføre. Ifølge Verdens helseorganisasjon er eldre over 60 år mest utsatt for fallulykker med dødelig utgang. En enkel spasertur til butikken eller for å besøke en venn kan resultere i livstruende skader. Glatte fortau, svake gatelys og utfordrende framkommelighet gjør hverdagslige aktiviteter til risikofylte opplevelser.

De psykiske konsekvensene er minst like alvorlige. Når uteområdene blir utilgjengelige holder mange eldre seg innendørs, avskåret fra sosiale kontakter og fysisk aktivitet. For mange fører dette til en dypere følelse av ensomhet. Mørketiden blir bokstavelig talt mørkere når det ikke finnes tiltak som sikrer eldres mobilitet og sosiale liv.

Sannheten er at dette ikke bare er en sesongmessig ulempe. Det er et symptom på en større krise. Norske kommuner svikter sine eldre innbyggere ved å ignorere aldersvennlighet i den langsiktige planleggingen.

Denne svikten blir åpenbar om vinteren, men utfordringene er der hele året.

Den kommunale planleggingen fortsetter å prioritere yngre generasjoner, mens eldre borgere blir overlatt til seg selv. Nye nabolag bygges med begrenset tilgang til uteområder som kan brukes året rundt. Boligområder mangler ofte nok benker, brede gangveier og naturlige møteplasser på tvers av generasjoner.

Kollektivtransporten er utformet med tanke på studenter og arbeidspendlere, ikke pensjonister. Store avstander mellom holdeplasser, trange busskur og manglende universell utforming gjør det utfordrende for eldre å benytte seg av disse tilbudene.

Resultatet av dette? En eldre befolkning som føler seg glemt og ekskludert fra fellesskapet. Dette er dessuten mer enn en følelse. Det har konkrete konsekvenser for helse, livskvalitet og muligheten til å delta i samfunnet.

Isolasjonen blir en selvforsterkende spiral. Desto vanskeligere det er å komme seg ut, desto mindre blir ønsket om å prøve.

Så hvorfor unnlater kommunene å handle?

Forskning viser at kommunene rapporterer om trang økonomi, mangel på personell og kompetanse og flere utenfor samfunns- og arbeidsliv som sine hovedutfordringer. Samtidig blir eldre ofte sett på som en gruppe som krever mer enn de bidrar med. Dette kan føre til at deres behov nedprioriteres i konkurransen om begrensede ressurser. Men å planlegge for et aldersvennlig samfunn er ingen luksus, det er en nødvendighet. Det er også en investering som lønner seg.

Tenk på dette: Å forebygge fallulykker blant eldre redder liv og reduserer belastningen på helsevesenet. Godt opplyste gaterom, vedlikeholdte fortau og tilgjengelig kollektivtransport er dessuten ikke bare en fordel for eldre. Det gjør livet enklere for foreldre med barnevogn, arbeidstakere som ønsker å la bilen stå og barn som går til skolen. Besteforeldre kan til og med følge barnebarna sine til skolen.

Norske kommuner må slutte å behandle eldre som en ettertanke. I stedet for å vente på at eldre skal tilpasse seg et samfunn som ekskluderer dem, må vi tilpasse samfunnet vårt til deres forutsetninger.

Politikerne og de kommunale lederne må prioritere aldersvennlig planlegging i dag, ikke i morgen. Kostnadene ved å la være og handle vil skape problemer som er vanskeligere å løse. Økt isolasjon og redusert livskvalitet innebærer en langt større kostnad enn prisen å betale for forebyggende innsats.

Hvis kommunene fortsetter å ignorere de eldre, vil ikke bare helsevesenet stå overfor en krise, men alle deler av samfunnet.

Det er på tide å slutte å skyve ansvaret over på skuldrene til dem som allerede har gitt så mye. Vi skylder de eldre - og oss selv - å bygge samfunn som er trygge, tilgjengelige og inkluderende. Uansett alder. Uansett årstid.

Hvis ikke nå, når da?