Herold

Dersom man har valgt et yrke som har med mennesker å gjøre, så må man kunne se bak saksnummeret og «eie» oppgavene sine, skriver Hege Vatland i dette leserbrevet.

Frasen uttales kanskje ikke høyt så ofte, men den er en usynlig mur som mange møter i samhandling med det offentlige. Det er den kalde følelsen som sitter igjen etter et møte med systemet – NAV, BUP, barnevern, legen, eller lignende – der vi søker hjelp, men ender opp med å føle oss avvist. Vi sitter igjen med inntrykket av at den ansatte gjorde akkurat det som sto i stillingsinstruksen, og ingenting mer, eller kanskje man ikke rakk å se på saken engang i løpet av den arbeidsdagen.

Å gjøre jobben sin kan bety så mangt. Det kan bety å følge en sjekkliste slavisk. Det kan bety å kun se saksnummeret du har fått tildelt, og ikke mennesket, familien og skjebnen bak. Systemet er rigget for effektivitet: Hver sak får sitt nummer, sin perm, og sin saksbehandler. Som søker er du prisgitt hvem du lander hos. Noen saksbehandlere strekker seg langt; andre er overveldet av saksmengden; noen tar eierskap til oppgaven, mens andre kun gjør minimumet.

Felles for dem alle er at når arbeidsdagen er over, går de hjem! De har gjort jobben sin. Men saksnummeret sitter fortsatt igjen med et problem, et behov, en utfordring som ulmer. Kanskje blir det løst i morgen. Kanskje neste uke. Kanskje neste måned.

For saksnummeret kan ikke gå hjem kl 16, og tenke på noe annet til neste dag. Saksnummeret lever med saken hele døgnet. Saksnummeret får ikke fri fra utfordringene i livet om det blir helg eller ferier.

Min kritikk er ikke rettet mot enkeltmenneskers arbeidsmoral. Offentlig ansatte gjør i stor grad en god jobb. Men det er en systemisk grunn til at brukere av offentlige tjenester ofte opplever å ikke bli sett, ikke bli hørt, eller ikke bli tatt på alvor. I verste fall opplever noen å bli aktivt motarbeidet av det apparatet som skulle ivaretatt dem.

Jeg har ikke fasiten på hvordan vi løser alle samfunnsutfordringer, men jeg har en sterk tro på retningen: Vi må slutte å gjemme oss bak rollene, og frasen «Jeg gjorde bare jobben min»

Dersom vi tar eierskap til oppgavene vi blir tildelt, følger opp saksnummeret samtidig som vi ser menneskene bak, vil vi få et varmere og mer inkluderende samfunn. Et samfunn der vi møter hverandre som medmennesker, ikke som en «behandler» og en «pasient» i en distanserende dynamikk.

Jeg ønsker meg et samfunn der vi alle tar eierskap til jobben vi gjør, og livet vi lever – et samfunn der ingen trenger å bruke unnskyldningen «jeg gjorde bare jobben min» for å avhjelpe sin egen dårlige samvittighet. Vi kan og bør være mer enn bare funksjonærer i et system. Vi er medmennesker.

Om vi sammenligner systemfunksjonærene med andre næringer, så ser vi at en del andre næringer ikke kan si at jeg gjorde bare jobben min. Det finnes en rekke yrker der man ikke bare kan legge fra seg jobben for dagen og si at jeg gjorde bare jobben min. Så kan krisen, hendelsen eller smerten vente til neste dag.

Langtransportsjåføren må komme frem med matvarene dine slik at butikken ikke går tom for varer. Snø, is og andre uforutsette ting kan komme i veien, og noen ganger må enkelte gjøre en ekstra innsats for at du skal få mat på bordet.

Ja, du ja, du som går hjem kl 16.00 for da er arbeidsdagen din over selv om klienten som har bedt om hjelp, ikke har fått hjelp ennå. Du som går hjem, selv om ungdommen trenger litt hjelp og veiledning fra deg.

I støttefunksjonene til oljeindustrien kan man heller ikke alltid legge fra seg jobben når klokken er slagen, om det oppstår en situasjon som krever ekstra støtte fra land, ekstra personell, ekstra handling for at produksjon ikke skal gå tapt, eller i verste fall, at der oppstår skade på personell eller utstyr, så går man den ekstra mila for at man skal komme i mål.

Alle har lov til å gå hjem etter endt arbeidsdag og si at de gjorde så godt de kunne, men i møte det med det offentlige, synes det som om man ikke er et menneske, en familie, eller en skjebne, man er bare et nummer, og det nummeret kan vente til neste arbeidsdag, dersom man rekker det da.

Jeg vet at vi velger selv det yrket vi vil og det yrket som passer oss. Men dersom man har valgt et yrke som har med mennesker å gjøre, så må man kunne se bak saksnummeret og «eie» oppgavene sine. Fullføre dem, eventuelt følge dem opp slik at mennesket bak saksnummeret har en mulighet.

Hvem hjelper mennesket bak saksnummeret mens du har fri?