Herold

Slik fikk pappa en verdig siste tid på Nygård sykehjem.

Hadde vært uutholdelig

Har vist forståelse og interesse

Mye negativt

(Sandefjords Blad): «Hei, Nina heter jeg, så fint at dere er her. Hvordan går det med dere? Har dere lyst på en kopp te? Eller noen brødskiver? Vi er blitt så glade i pappaen din her. Det er en tung tid for dere dette.»

I forrige uke oppholdt jeg og min fars ekssamboer oss, mer eller mindre permanent på Nygård sykehjem. Vi ventet på at min far som har vært dement i mange år, skulle trekke sitt siste pust. Det har vært en rik og betydningsfull opplevelse.

Min far bodde på Nygård i halvannet år. Hver gang jeg har vært her, har jeg blitt møtt av smilende ansatte. Det første man treffer på er en sittekrok der flere beboere sitter sammen med ansatte. De prater, synger, eller sitter fredelig i ro. Faren min hadde et stort nyoppusset rom og eget bad. I kafeen nede arrangeres bingo, konserter og av og til kommer ungdommer og spiller brettspill med beboerne.

Jeg har aldri kjent på hektisk stemning, men en fred som hører til i et hjemmemiljø. For selv om dette er et sykehjem, er det første og fremst et hjem.

*Les også: *Noen valg gjør vondt selv når de er riktige

Jeg har ofte tenkt med skrekk på hvordan livet ville vært hvis vi ikke hadde hatt et sånt tilbud. Jeg så forleden filmen «the Father» som handler om en datter og en far som blir dement. Filmen illustrerer demens sett innenfra, hvordan han opplever den smertefulle forvirringen ved å ikke lenger ha kontroll på minner og sammenhenger, men også den enorme belastningen datteren utsettes for, som føler plikt til å ivareta ham.

Han flytter inn hos henne når det ikke lenger er forsvarlig at han bor alene. Det tærer på relasjonen deres og på samlivet mellom datteren og hennes mann.

*Dersom vi ikke hadde hatt tilbud om sykehjem, måtte også min far har bodd med meg eller mine søsken, noe som ville vært uutholdelig. *

I stedet har jeg følt en enorm trygghet siden han flyttet hit, på at han aldri var alene og fikk hjelp. Her ble han ikke møtt med irritasjon eller sårede følelser over at han ikke lenger fungerte som han pleide. Her ble han ikke opplevd som en byrde. Ingen har snudd seg i kvalme eller avsky fordi hans kropp mistet kontroll. Og ingen her har følt på sorgen over at de allerede har mistet den han en gang var. Han var omgitt av blide, tålmodige pleiere, fikk alle måltider servert, maten ble most når han ikke lenger kunne svelge, han ble vasket og stelt.

Les også: Vil du at faren din skal bo her?

Jeg vil gi et innblikk i hvordan vi ble tatt imot i hans siste fase. Alle ansatte har hilst vennlig og tilbudt oss mat, drikke eller annen service. De har støttet oss i vanskelige valg om vi skal dra hjemom eller bli værende, i tilfelle plutselig forverring. De har sagt at det er umulig å si akkurat når døden inntreffer, og samtidig støttet oss i at vi må ta vare på oss selv.

De har forsikret oss om at de går oftere innom når vi er ute en tur. Når jeg har sett tegn til at pappa har hatt ubehag, som rykninger eller krampetrekninger, har de økt dosen smertestillende.* *De har forsikret oss om at han ubevisst merker at vi er til stede.

Primærkontaktene hans har tatt seg ekstra god tid, satt seg ned og snakket om pappa og livet hans. De har lyttet interessert og delt koselige små detaljer som de har lagt merke til med pappa. De har vist at de virkelig bryr seg om ham, ikke bare som en beboer på gjennomreise, men en person som de har følt varme for.

Pleiere har kommet med madrasser og sengetøy så vi kunne sove inne hos ham. De har vist forståelse for at vi er slitne. Og vi har observert hvordan de leier beboerne rundt i gangene her, tuller med de eldre, pynter til jul, synger julesanger og arrangerer pepperkakebaking.

Les også: Skandaløs behandling av sykepleiere

Det skrives mye negativt om erfaringer fra sykehjem. Det klages over at eldre ikke får nok oppfølging, at det er for få ansatte og at maten er for dårlig. Jeg bare nevner at de siste årene faren min bodde alene, spiste han Grandiosa oppvarmet opp i mikro og ofte mat utgått på dato.

En annen vanlig klage går på flerkulturelle ansatte.

Alle vi har møtt, uansett etnisitet eller utdanning, har vist oss samme respekt, varme og omsorg.

Det er ressursmangel i eldreomsorgen, og jeg antar at pleierne har det mye mer travelt enn de har vist oss. Det er imponerende at de bevisst ikke lar sitt jobbstress synes for oss. Jeg håper vi snart tar en felles beslutning om å prioritere eldreomsorgen.

Det er med stor ydmykhet og respekt jeg skriver dette. Jeg har aldri betalt mine skattepenger med større glede enn etter at min far flyttet til Nygård.

(«Nina» kunne vært hvem som helst av alle de nydelige menneskene som jobber på avdeling D på Nygård, dere vet hvem dere er.)