Herold

Historia om den nedlagte Nato-basen Olavsvern:

I 1938 oppførte Marinen tre store oljetanker og en kai på Ramfjordnes. Etter opprettelsen av Tromsø marineavsnitt på midten av 1950-tallet startet en utbygging av flere forsyningstekniske bygninger samt en bolig på Ramfjordnes. I 1962 sto et nytt minelager ferdig, og fra da startet planleggingen av et stort fjellanlegg.

Med NATOs infrastrukturmidler som finansielt grunnlag startet så byggingen av en operativ vedlikeholds- og forsyningsbase for motortorpedobåter og ubåter inne i fjellet. Prosjektet omfattet et basseng og en tørrdokk i en svær hall inne i fjellet, samt atkomst-, forbindelses- og servicetunneler, verksteder, lagre, kontorer, kontorer, rom for tekniske installasjoner og et sambandssenter.

*Anlegget ble *tatt i bruk sommeren 1967 og var fullt operativt våren 1968. Samtidig med dette flyttet marineledelsen fra Tromsø by til Ramfjordnes, og dermed var etableringen av en orlogsbase inne i fjellet fullført. Med samtykke fra kong Olav ble basen på Ramfjordnes døpt om til Olavsvern orlogsstasjon.

*I årene *mellom 1968 og 1985 skjedde en videre utbygging med idrettshall, våpen- og kjøretøylager, skytebane, nærforsvarsstillinger og et stort lager inne i fjellet for norskutviklede Pingvinraketter.

Videre utover på 1980-tallet kom det til et nytt olje- og smøroljelager, utvidelse av den store dokken og ladestasjonen for ubåter samt et stort og avansert ammunisjonslager inne i fjellet. Ute i dagen ble det bygd kai for mottak av olje og ammunisjon samt kai for ubåter og motortorpedobåter.

De siste store tekniske og fortifikatoriske arbeidene ble fullført i 1989. Da hadde fjellanlegget en grunnflate på om lag 25.000 kvadratmeter hvor det var et basseng med plass til seks Ula-klasse ubåter, tørrdokk til en ubåt, verksteder, trykkammer samt store drivstoff og ammunisjonslagre. Dermed var Olavsvern en komplett marinebase, særpreget av at dens viktigste funksjoner lå innsprengt i fjell.

*Basen skulle *støtte norsk og alliert marinevirksomhet og var videre hjemmebase for Sjøheimevernet og for Etterretningstjenestens fartøy Marjata. Men hovedoppgaven var fortsatt å være en fremskutt base i Nord-Norge for norske ubåter og motortorpedobåter samt Sjøheimevernets fartøyer.

Hovedoppgaven for ubåtene var todelt: Å trygge landsdelen mot et invasjonsforsøk fra havet samt å observere og følge med de sovjetrussiske ubåtene og overflatefartøyene som var stasjonert i de mange basene på Kolahalvøya. Spesielt viktig var det å følge med i seilingene til de reaktordrevne ubåtene med kjernefysiske våpen.

Forsvaret som forsvant

Denne siste oppgaven var ikke så mye omtalt, men en ubåtoffiser sa en gang til meg: «Enkelte ganger lå vi ganske nær Sovjetunionen, for å si det veldig forsiktig.»

Tidlig i 1979 fi*kk* 22-MTB-skvadron Olavsvern som hjemmebase. Skvadronen besto av seks båter, tre av Hauk-klasse og tre av Storm-klasse, alle utrustet med Penguin sjømålsraketter. Hauk-klassen hadde i tillegg også to trådstyret torpedoer. Alle båtene hadde i tillegg en sjømålskanon og en luftvernkanon. Selv om båtenes deplasement ikke var større enn 145 tonn, var de pga. bevæpningen slagkraftige mot langt større marinefartøyer. Den beskjedne størrelsen gjorde at alle seks båtene hadde god plass til å ligge inne i fjellbassenget samtidig.

*Hovedoppgaven *var å delta i anti-invasjons forsvaret. Men skvadronen skulle også kontrollere skipsfart i norsk sjøterritorium og hevde norsk suverenitet. I tillegg ble det også utført redningsoppdrag og transportoppdrag av ulik art. Opp gjennom årene ble det etter hvert mange fiskere og andre sjøfarende som var takknemlige for å få hjelp ved ulike hendelser.

Dette fikk de for 38 millioner

I årene som fulgte var det full drift på Olavsvern. Båtene fra 22 skvadron seilte jevnlig i Nord-Norge, og det var en jevn strøm av ubåter som var innom for å lade batteriene sine. Denne ladingen er kanskje ikke kjent for alle. Men da de norske ubåtene er diesel-elektriske, må båtenes batterier ifølge kommandør Erik Bye, som en gang var sjef for ubåtvåpenet, lades grundig hver fjerde eller femte uke. I Norge var det bare på Olavsvern og Haakonsvern at det fantes utstyr for å utføre slik opplading.

*Da Sovjetunionen *brøt sammen i 1991, mente regjeringen til Gro Harlem Brundtland – i likhet med de andre regjeringene i Nato-landene – at faren for krig var kraftig redusert, dvs. at den såkalte kalde krigen var slutt. Regjeringen mente derfor at Norge nå hadde et forsvar som var mye større enn det som var økonomisk og politisk mulig å opprettholde alene, fordi våpenhjelp fra USA og investeringer fra Natos infrastrukturbudsjett falt bort.

*For Olavsvern *fikk det etter hvert store følger at Sjøforsvaret ble kraftig redusert. I marinen ble 15 ubåter av Kobben-klassen utfaset og erstattet av seks ubåter av Ula-klassen. Mellom 1992 og 2006 ble alle 36 missil-, torpedo- og kanonbåter kondemnert og erstattet av seks kystkorvetter av Skjold-klassen som også ble stasjonert på Haakonsvern sammen med de fem nye fregattene som ble innfaset mellom 2006 og 2011.

*Da marinefartøyene *forsvant fra Olavsvern, ble den operative virksomheten på basen redusert, mens en del av forsynings- forvaltnings og vedlikeholdsoppgavene ble opprettholdt. I 2002 ble derfor Olavsvern degradert fra orlogsstasjon til forsyningsbase i 2002. I 2008 ble Olavsvern besluttet nedlagt av regjeringen til Jens Stoltenberg, fordi den gjenværende virksomheten på basen skulle erstattes av sjøbasert logistikkstøtte for å frigjøre driftsmidler til andre forsvarstiltak.

*Dermed var *det nesten ingen aktivitet igjen på basen, og i 2009 ble den nedlagt - før den i 2013 ble solgt ut av forsvarssektoren til et privat firma i Tromsø.

*Første vinteren *etter salget var bassenget inne i fjellet fylt opp med sivile lystbåter. Olavsvern var gått fra å være ubåtbase til småbåthavn.