Herold

«Gåsehud er en tilstand der huden trekker seg sammen og får et nuppet utseende som minner om hønse- eller gåsehud. Årsaken er en fysisk reaksjon på kulde, skrekk eller på annen emosjonell påvirkning».

Slik lyder definisjonen i Store Norske Leksikon. En fysiologisk reaksjon der de små muskelfibrene i hårsekkene strammes slik at hårene reiser seg. Det er en mekanisme utviklet av evolusjonen for å hjelpe et relativt hårløst pattedyr til å overleve. Men det finnes en kortere og mer presis definisjon av gåsehud også: Bodø/Glimt.

Og så tre ord til: Signal Iduna Park. Kombinerer du de to får du Kanadagås, Kjempegås, Tunggås og alle utdødde typer monstergås vi kjenner til. Det var det som skjedde onsdag kveld; ståpelsen strakk seg fra Dortmund til Bodø.

For vi snakker ikke bare om en av verdens vanskeligste bortebaner, vi snakker om en av de mest imponerende, en av de tøffeste, vakreste og mest stemningsfylte. Fra 25.000 mennesker i Gelbe Wand brølte ut «You’ll never walk alone» før kampen til de samme pep ut eget lag etter kampslutt. Mens Glimt-spillerne ble hyllet av Bodøs Gelbe Wand, for anledningen transplantert til Dortmund.

For det var ikke bare laget som fikk hårene til å reise seg denne kvelden. Selv om Jens Petter Hauge plutselig var i Tottenham-slag igjen. Håkon Evjen taklet som en slåmaskin. Fredrik Sjøvold løp som en motorsykkel. Nikita Haikin reddet som bare han kan. Ja, lista er nesten uten ende.

Men vel så mye gåsehud fikk jeg av den tilreisende fansen fra Bodø, Oslo, England og hvor de ikke kommer fra. De fortjener Bodø bys hederspris, ærespris og ikke minst markedsføringspris. For bedre reklame for Bodø kan du ikke få. Både på tribunen og i Dortmund i forkant av kampen.

Det handler om glede, feiring og smittende entusiasme. Så smittende at et helt tysk julemarked smilte og lo sammen med de gulkledde fra Bodø. Ikke et surt fjes, ikke et tilløp til bråk, ikke en uheldig episode. Bedre ambassadører for Bodø, Nordland, Nord-Norge og Norge kan du ikke få.

Denne gangen fikk også resten av nasjonen det med seg; kvelden før fotballkampen, i Iduna Parks naboanlegg Westfalenhall. Der Norge overkjørte Montenegro i Håndball-VM og Bodø/Glimts gule vegg skapte en stemning håndballen knapt har opplevd før.

Jeg så tidligere på kvelden Tyskland ta seg til semifinale i samme hall, fylt av 15.000 hjemmefans. De lagde lyd, de klappet og de sang. Men sammenlignet med lydnivået og entusisasmen fra Glimt- og Norge-fansen ble innsatsen fra det tyske hjemmepublikum som et dannet pip.

Det kunne de 4.500 fra Bodø fort blitt på gigantiske Iduna Park også; stilt opp mot 76.000 hjemmefans. Det ble mer av et brøl! «Dette er Aspmyra» sang de og selv om det vel ikke er helt sant, fikk de oss nesten til å tro det. Som Kjetil Knutsen sa det etter kampen; Glimt-fansen er gode nok for sluttspillet i Champions League, selv om laget nok ikke når dit denne gang.