Herold

Frem til nå har julehuset på Skytta ifølge paret vært en ganske godt beskyttet hemmelighet.

Det startet i gangen

En julegal familie

«Happy wife happy life»

Reiseglade

Jula varer helt til påske

Ikke bekymret for strømregningen

Ønskelisten

Julen blir hjemme

(Varingen): Fra utsiden ser huset til Elin Stendal (66) og Finn Henrik Aas (65) ut som et helt «normalt» julepyntet hus. Det endrer seg i det man kommer inn ...

For i det man tråkker innenfor, åpenbarer det seg en julestemning som nesten slår en i bakken. Det er nisser og engler, elger, mus og landsbyer i fleng. Noe nytt og noe skikkelig vintage. Noe er hjemmelaget og mye er kjøpt.

Og midt oppi det hele går toget. Rundt og rundt, gjennom en tunnel og innom det ene tunet etter det andre. Dette er ikke én landsby. Det er mange.

– Det begynte vel egentlig med at vi så en utstilling hos Hageland som vi ble så inspirert av. Eller kanskje jeg, da, innrømmer Elin og ler.

I begynnelsen, som de ikke helt har kontroll på når var, hadde de to bord med julelandsby stående i gangen.

– Det var sånn det startet, men det tok ikke lang tid før vi måtte utvide med flere bord og flytte alt inn i stua, supplerer Finn Henrik.

Skal byen utvides nå, må det skje i høyden.

– Men vi trenger ikke mer, egentlig, sier Elin med et smil.

For å få alt på plass må de begynne tidlig, gjerne i oktober, og som regel er de ferdige til første advent.

– Vi begynner langs veggen og bygger oss utover, sier Elin.

Blant annet må all strømmen på plass innerst.

Det beste byggematerialet er isopor og tynn filt.

Les også: Posten ruster opp massivt før jul: Setter inn 700 personer

Elin og Finn Henrik møtte hverandre på den tiden det ikke fantes sosiale medier og man heller møttes personlig. For eksempel på et utested.

– Det var på Grorud, på et sted som het El Sombrero. Det finnes ikke lenger, mimrer han.

– Hun var jo liten og søt, da, ler Finn Henrik og innrømmer at han falt pladask.

At han skulle få en gigantisk juleinteresse på kjøpet ante han ingenting om.

– I den første leiligheten vår bodde vi på bare 35 kvadratmeter. Det var jo nesten ikke plass til oss, ler han.

Elin selv var litt i tvil om når hun skulle fortelle at hun kom fra en familie hvor alle var like julegærne.

– Søsknene mine og jeg har fått dette genet av mamma, gliser hun og trekker fram en elg med latterkrampe.

– Denne ler mamma seg fillete av!

Og mamma, hun er 94 år og bor fortsatt på Sunndalsøra.

Selv var Finn Henrik vant til lite julepynt fra sin oppvekst.

– Vi hadde en julestjerne og liten landsby som pappa hadde laget, og en nisse som satt inni juletreet.

Finn Henrik elsker å se gleden Elin har av å bygge opp dette hvert år. Og synes det er verdt all tiden det tar. Det er stort sett hun som bygger, men han bidrar med løfting og bæring. Og sannsynligvis kan han brukes til det som skjer i høyden.

– Hihi, jeg har alltid ønsket meg ti centimeter til, men alle i min familie er små, sånn er det bare.

Hun ler godt når hun forteller at hun er 148, kanskje 149 centimeter høy. I alle fall om morgenen.

Les også: Rottebonanza på kjent julemarked i Oslo: – Positivt overrasket over håndteringen

Interessen har blitt et felles prosjekt, og paret har reist mye for å få tak i det de har sett seg ut. Mye finner de på Hageland, men det er også sånn, kan de fortelle, at ikke alle Hageland-sentrene har det samme utvalget, så å besøke Hageland i ulike byer skjer rett som det er.

– Vi har også vært i Sverige for å finne figurer og annet som passer inn, sier Elin.

Å fylle et julehus kan være en kostbar interesse, og de anslår at de ulike gjenstandene har kostet fra femti kroner til flere tusen.

– Så vi passer på når det er salg, smiler Finn Henrik.

Han synes det er utrolig fascinerende å se detaljrikdommen i alt sammen.

– Det er virkelig forseggjorte ting, og det er hele tiden noe nytt å oppdage.

– Og det har vel hendt at det har blitt med noen nisser på lasset om sommeren også, legger Elin til.

– Vi hadde en gang en kjellerstue, sier Finn Henrik i det han viser vei ned i kjelleren hvor alle emballasjen oppbevares.

Interessen for de ulike høytidene gjelder ikke bare i julen.

– Nei da, vi har mye til påske også, sier han.

Elin er ikke bekymret for strømregningen. Det lille toget bruker minimalt, og det meste som lyser har LED-pærer.

– Men det går mye batterier her, så hvis jeg skal tipse om noe når det gjelder det, så har vi funnet ut at Rusta er billigst.

Selv om de ser strømforbruket øke, så er det så minimalt at de synes det er vel verd det, for kosen sin del.

Elin synes egentlig de har nok nå, men hvis «Santa's post office» med gyngende nisse utenfor kommer på salg, da vil hun til å slå til.

Årets nyeste tilskudd er en gjeng moskusokser de fant i Ålesund, den har fått en god plassering i forbindelse med landsbyen.

– Det var mer gøy i butikkene før, sier Elin, som synes det er blitt litt vel mye masseproduksjon.

Selv har hun sydd tre nisser som har hedersplass i hjørnet av sofaen.

– Men egentlig er det ikke så farlig hvor de ulike dukkene og figurene kommer fra, bare de snakker til meg, sier Elin.

Det er øynene som er viktig.

– For eksempel Esther og Gabriel som jeg møtte på Skeidar for et par år siden. De bare måtte bli med hjem.

Hun forteller at de fleste kjøper bare mannen, men hun ville ha begge.

– Man må jo ha med kjerringa, ler hun.

Julaften i år blir av den rolige sorten for paret. De gleder seg til ribbemiddagen, og ikke minst til selskapet av akevittnissen som har fast plass på stolen sin.

– Han passer godt på, ler de begge, og tar plass ved bordet i det julepyntede kjøkkenet for å vise hvordan det sånn omtrentlig vil se ut om ikke mange dagene.

God førjul!

Bjørg Hexeberg – tips meg