Herold

Vi skal alle dø en gang, det har vi til felles med alt levende på jorden. Hvorfor snakker vi da så lite om døden?

Da min morfar var barn, lå han ofte våken om natten og gråt av tanken på at moren hans en dag kom til å dø. Hun ble 97 år gammel. Selv ble han over hundre.

Mot slutten av livet tenkte min morfar ofte på døden. Han fortalte meg at han en natt drømte at når man var klar til å forlate verden kunne man kunne gå ned til en slags gammeldags parkeringsautomat ved Mariakirken og stikke fingeren inn i et hull. Så var det hele over!

I drømmen hadde han tenkt at han var klar, og reist ned til byen. Men da han nærmet seg automaten så han at det var en lang kø av mennesker der. Han bestemte seg for at det ikke hadde noen hast, og han gadd i hvert fall ikke stå der og vente i kø – så han dro hjem igjen.

Hjertet slår

*I min jobb møter jeg *mange mennesker som er redde for å dø. De er ofte både unge og friske – og de kommer til legekontoret fordi de er redde for å overse symptomer på kreft, hjertesykdom og alvorlige nevrologiske sykdommer.

Mine yngre pasienter fremstår mest redde for å dø fra noen; de vil ikke at de som de er glade i skal sitte igjen med tapet. Mange er redde for å dø fordi de har et stort ansvar for andre og føler seg uunnværlig.

Mine eldre pasienter virker mer redde for døden i seg selv - for at den skal være grusom og smertefull - eller for hva som kommer etterpå, om det da er noe som helst etterpå.

Frykten for å dø er på mange måter rasjonell. Vi mennesker er programmert til å skulle holde oss i live. Å oppsøke lege for å få sjekket symptomer kan være fornuftig, vi har medisiner som både forebygger og behandler sykdom. Mange vil forsikre seg om at de ikke kommer til å dø; i hvert fall ikke med det første.

Men så er det de som vil dø. Debatten om hvorvidt vi skal kunne velge selv når vi skal dø blusset opp igjen tidligere i år, da det ble kjent at forfatteren av boken Thinking, fast and slow, psykologen Daniel Kahneman, dro til Sveits og fikk hjelp til å avslutte livet like etter at han hadde fylt nitti. Han hadde bestemt seg for at han ville tre ut av livet mens han ennå var klar og vital.

Sveits er et av få land hvor du kan få hjelp til å dø uten å ha en alvorlig, dødelig sykdom. I mange andre land er medisinsk assistert dødshjelp legalisert; under snevre forutsetninger og med krav om kort forventet levetid. I Norge er medisinsk assistert dødshjelp ulovlig, og det å hjelpe noen med å dø straffbart på lik linje med mord.

I alle fall i teorien.

*For på norske sykehus *og i sykehjem behandles alvorlig syke og døende med medikamenter som lindrer smerte og uro i så stor grad at det forkorter livet – selv om en kan argumentere for at det da egentlig er dødsprosessen som forkortes.

I praksis er det ikke noe klart definert skille mellom det å gi lindrende behandling i livets sluttfase og det å gi medisinsk assistert dødshjelp.

Etter hvert som vi som befolkning blir eldre vil flere av oss trenge omfattende hjelp og pleie mot slutten av livet. Som samfunn blir vi nødt til å ta stilling til hva vi skal gjøre og ikke gjøre når et menneskes funksjoner svikter en etter en, mens hjertet bare fortsetter å slå.

De fleste jeg kjenner håper at de skal leve lenge, men ingen har lyst til å bli demente eller pleietrengende. Livskvalitet er viktigere enn livslengde. Hva som oppleves som livskvalitet endres trolig gjennom livets mange faser, og mot slutten kan fraværet av lidelse oppleves som kvalitet god nok.

En dag skal vi dø, men alle andre dager skal vi leve – og vi må tørre å snakke om døden! Ikke bare i helsevesenet og politikken, men også hjemme: Det kan være godt å vite hva dine nærmeste tenker om døden og det som skal skje etterpå, før det er for sent.

Jørgen (48) har slitt med angst og depresjon i 15 år. Ketamin har gitt ham håpet tilbake.