Herold

Helge Værland har skrevet følgende innlegg, i forkant av budsjettbehandlingen til kommunestyret neste torsdag.

Mulig i fjor, verre i år

De sekundæres primære dilemmaer

Oslo tjener, Risør taper

Kunsten og kulturens oppgaver

Politisk kulturvrøvl

Det skjer hvert eneste år på denne tiden. Det er budsjettbehandling og politikerne takker pent nei til økte inntekter for kommunen. De vil heller subsidiere næringslivet ved å kaste ferdigutviklede næringstomter etter dem, for eksempel.

Ved fjorårets budsjettbehandling anbefalte kommunedirektøren å gjennomføre takseringer av fritidseiendommer. Verdigrunnlaget hadde ikke blitt justert på årevis, i motsetning til fastboenes eiendommer. Det ville ikke politikerne.

Selv om Arbeiderpartiets Odd Eldrup Olsen forsøkte å forklare det absurde i dette så godt han kunne, fikk han ikke representantene med seg. Selv ikke da han avslørte at han selv har en fritidsbolig i skjærgården som åpenbart hadde en langt større verdi enn bolighuset hans i idylliske Risør sentrum. Derfor betaler han knapt eiendomsskatt for hytta si, i forhold til boligen i byen.

I år har ikke kommunedirektøren våget å ta opp forslaget igjen. Signalene fra politisk hold, sier han, tyder ikke på at han vil få gjennomslag. Dessuten, hevder han nå, at det neppe lar seg gjøre å gjennomføre takseringen i løpet av planperioden. Hvorfor, vet jeg ikke, for det var altså mulig i fjor.

Heldigvis ønsker kommunedirektøren at administrasjonen skal få frihet til å forhandle pris med mulige kjøpere av næringstomter. I dag er det politikerne som har satt prisen. Så lavt at kommunen taper penger på hver eneste tomt.

Vi trenger ikke å ta bopliktdebatten her og nå, men mange så ut til å mene at dette ville skape liv og røre, hvor feriefolk med fete lommebøker ville legge igjen uendelig mye penger til lokalsamfunnet. Har det skjedd? Nei. Tvert om, vil jeg hevde.

Det kan tenkes at Risør har tiltrukket seg flere mennesker som har fått sekundærbolig i kommunen. Det kan høres fint ut, men det betyr bare at Risør kommune for ansvaret for en gruppe innbyggere de ikke får annet igjen fra enn kommunale avgifter, som alle må betale, og en liten dash eiendomsskatt som ofte er lavere enn fastboenes.

Risør er dermed blitt en svært attraktiv kommune for sekundærboliger. Mange i denne gruppen kunne i prinsippet meldt flytting til Risør uten at det hadde fått økonomiske konsekvenser for den enkelte. Men slik er det ikke: Det er langt dyrere å ha sekundærbolig i Oslo, for eksempel, og da blir regnestykket enkelt. Derfor melder de ikke flytting til Risør. Jeg ville sikkert ha tenkt slik selv også, men resultatet er at Oslo får skatteinntektene, mens Risør får utgiftene.

Hvorfor Risørs politikere synes dette er helt ålreit, er for meg en gåte.

Det blir i hvert fall ikke kunst- og kulturby av slik politikk. Hyperinstrumentalistisk som den er. Risørs kunst- og kulturpolitikk, mener jeg. Denne tankegangen betyr at kunst og kultur skal være et instrument for å bidra til å løse en rekke sosiale, kulturelle og demokratiske utfordringer i samfunnet. Alt fra barnefattigdom, sosialt utenforskap og kulturell integrering til økonomisk vekst og demokratiutvikling.

*Den kulturelle hyperinstrumentalismen, som forskere også kaller den, er i ferd med å prege både nasjonal, regional og lokal politikk. Selv om både nasjonale og regionale føringer forteller noe helt annet. *

*Den gjeldende kulturmeldingen som ble utarbeidet av Solberg-regjeringen slår fast at «Målet om å skape kunst- og kulturuttrykk av ypparste kvalitet må liggje til grunn for kulturpolitikken. Den samfunnsbyggjande krafta i kulturen er sideverknader og meirverdi av dette». *

Dette har ikke fått særlig gjenklang lokalt. Heller ikke regionalt og nasjonalt er et slikt budskap særlig godt forankret – eller praktisert. Heller ikke to av de fremste målsettingene for kunst og kultur i «Regionplan Agder 2030», kan Risørs politikere ha fått med seg: «Tettheten av kunstnere og kulturarbeidere er den høyeste i landet utenfor Oslo.» og «Kultursektorens aktivitet innen forskning og utvikling er over landsgjennomsnittet.»

Sterke saker.

I Risør sier styringspartiene at det aldri har vært brukt så mange penger på kunst og kultur som i dag. De er selvsagt utstyrt med frekkhetens nådegave, for alle vet at kulturbudsjettet har blitt barbert til det minimale. Politikerne må derfor mene at «alt er kultur», og at det renner store strømmer med kunst og kultur gjennom hele budsjettet. Vrøvl. De mener trolig også at kunst og kultur ikke betyr penger i kassa. Det er det verdt å minne om at det i 2024 ble presentert en regionaløkonomisk analyse av kunst og kultur i Agder som forteller at den årlige verdiskapingen er på 5,4 milliarder kroner, utført av 5200 virksomheter i fylket fordelt på 6500 årsverk.

Mens vi sparer oss til kulturfanter

Men det er klart: Det er jo langt viktigere å sponse eiendomsutviklere og å gjøre livet i Risør så billig som mulig for en utvalgt, privilegert gruppe enn å satse på kunst og kultur som føde for hode, kropp og sjel, og til glede, forargelse og undring i en urolig og vaklevoren verden. For både feriefolk og fastboende.