Herold

Sophie Elise advarer mot skjermbruk. Noen ganger er det ikke budskapet som skurrer – men hvem som sier det.

Lytt til saken

Sophie Elise anbefalte nylig Skjerm Barna av Maja Lunde og fortalte at hun ble provosert over hvor mye skjerm barn utsettes for.

Etter dette eksploderte debatten, og boken skjøt rett til topps på bestselgerlista «ene og alene» på grunn av hennes anbefaling, ifølge Kagge forlag.

I den følelsesmessige storyen der hun anbefalte boken, beskrev hun utviklingen i barns skjermtid som «SKUMMELT», og etterlyste en barndom preget av mer tilstedeværelse, spontanitet og kjedsomhet.

Hun uttrykte også bekymring for hvilken verden barn vokser opp i, og understreket at hun selv prøver å skjerme sønnen sin.

Så langt er dette budskapet viktig og forståelig.

Men det tok ikke lang tid før kritikken kom.

Influenser Henrik Troy gikk hardt ut og kalte uttalelsene hennes dobbeltmoralske:

*«Du kan ikke både være opptatt av å gi barna dine en skjermfri barndom, samtidig som du bruker ungen din til å få andre til å følge med på livet ditt», *sa han.

Andre dro det enda lenger og begynte å spekulere i hennes evne som mor.

La oss stoppe der.

For nei – Sophie Elise er ikke en dårlig mor. Hennes relasjon til barnet er ikke tema her.

Det som derimot er relevant, er hennes rolle som avsender.

For vi kan ikke ignorere det mest åpenbare i hele saken:

Sophie Elise er selv en av de mest synlige drivkraftene bak den digitale utviklingen hun advarer mot.

Hun har i årevis levd av en økonomi der privatlivet, inkludert glimt av sønnen, tidvis har blitt brukt som innhold.

Dette er ikke et moralsk angrep, men en beskrivelse av hennes profesjonelle praksis.

Når man har bygget karrieren sin på innhold som holder publikum foran skjermen, følger det også et ansvar om hvordan man uttaler seg om skjermbrukens konsekvenser.

Det fremstår som problematisk å kritisere et system man selv både opererer i og tjener på, uten å adressere denne motsetningen.

Dette handler om troverdighet, ikke moral.

For når en av landets mest suksessfulle digitale kreatører uttrykker sjokk over barns skjermbruk, kolliderer det med realiteten:

Influenserbransjen er en av hoveddriverne i utviklingen hun mener er urovekkende.

Å peke på skjermens skadevirkninger uten å reflektere over eget bidrag, gjør budskapet hennes mindre overbevisende.

Og nettopp derfor treffer denne saken så sterkt.

Ikke fordi Sophie Elise alene står i en form for dobbeltmoral, men fordi hun gjør det vi alle kjenner oss igjen i, synlig.

Vi forventer at barna skal leve liv preget av mindre skjerm, mens vi voksne fyller hele dagen med den.

Vi sier vi vil skjerme dem, samtidig som vi følger influencere som lever av å vise oss hvert intime øyeblikk.

Vi kritiserer kulturen, men bidrar selv til å holde den gående.

Derfor handler ikke dette om Sophie Elise som person, men om den digitale kulturen hun er en del av.

En kultur der privatliv blir innhold, eksponering belønnes, og der skjermen alltid er sentrum for oppmerksomhet.

Hun peker på et problem hun selv er med på å forsterke – og nettopp derfor er debatten nødvendig.

For man kan ikke advare mot skjermens makt og samtidig leve av den, uten å tåle et kritisk blikk tilbake.