Herold

EU er i dag et samfunn med brutal markedsliberalisme og frihandel. Alt er konkurranse, konkurranse og konkurranse, noe som etter hvert har fått katastrofale følger for velferd og sosialpolitikk.

På kapitalismens premisser

Vil ha omkamp i Norge

Den franske økonomen Thomas Piketty sier det slik: «Hvis Europa ikke snart gir slipp på sin kjærlighet til frihandel, risikerer de en unik sosial og industriell katastrofe.»

Katastrofen er der allerede. Konkurransen og profittjaget har ført til en massiv utflagging til land med lavere lønn og avindustrialisering i hjemlandet. La oss se på store land som Tyskland og Frankrike. Tyskland har nå 17 millioner fattige (15,5 prosent), 3 millioner arbeidsløse og 600.000 hjemløse. Dessuten er 3 millioner fordrevet fra gamle DDR mot vest fordi EUs konkurranseøkonomi har nedlagt dem. I jordbruket nedlegges nå ti bruk hver dag, og halvparten er blitt industrijordbruk.

I Frankrike er 9,8 millioner fattige (15,4 prosent), 2,4 millioner arbeidsløse (øker stadig) og 350.000 hjemløse. Totalt i EU er nå 21 prosent fattige – 93,3 millioner.

EU var opprinnelig ikke markedsliberalistisk, så hvordan havnet de der? Ett av svarene er at de store, sosialdemokratiske partiene etter hvert ga etter for høyrekreftene. Tidlig på 2000-tallet styrte sosialdemokrater i tolv medlemsland, ti år seinere bare i tre. Trolig skjedde det slik som tidligere Ap-statsråd Thorbjørn Berntsen sa det: «Før var kapitalistene våre motstandere, nå er de blitt partifeller.»

Nyliberalisme og avindustrialisering reiv etter hvert grunnen bort under arbeiderklassen i mange land – mens sosialdemokratene satt stille i båten. Og i dag protesterer folk mot utviklingen ved å stemme på ytre høyre-partier.

* Nå må Ap (Tuppen) og Høyre (Lillemor) ta ansvar *

Det var kommisjonspresident Jacques Delors som i 1985 satte i gang prosjektet med et føderalt Europa. Hans ideer om en union ble først avvist, bortsett fra punktet om et indre marked. Deretter vendte han seg til lobbyorganisasjonen European Round Table of Industrialists, mens «Euro-LO» ikke ble rådspurt av sosialdemokraten Delors. Og skritt for skritt gikk nå utviklingen slik industrilederne ønsket. Gjennom Maastricht-avtalen, Amsterdam-strategien og Lisboa-traktaten.

«Europeisk tvang er viktig for å styre vårt land i retning en viss type reform,» sa i sin tid lederen for den franske arbeidsgiverforeningen. Og hans nestleder: «Europa er et verktøy for å reformere Frankrike mot landets vilje.»

* Hele Norge skal øve på krig i 2026: – Vil at folk skal vite hva de må gjøre *

Markedsliberalismen sto ikke høyt i kurs, så hvordan fikk EU-elitene banket dette gjennom? I 2005 hadde folkeavstemninger i Frankrike og Nederland sagt nei til en EU-grunnlov med markedsliberalisme (Spania sa ja), mens 18 land hadde ratifisert uten folkeavstemning. I Frankrike sa nær 80 prosent i arbeiderklassen nei. Andre regjeringer avlyste nå folkeavstemninger i frykt for et nei. Nå omarbeidet elitene grunnloven, kalte den traktat, flyttet noen avsnitt og fjernet bestemmelsen om at et nei krevde nytt referendum – ikke flere folkeavstemninger!

I Spania hevdet regjeringen at dette var den samme grunnloven de hadde sagt ja til, og derfor unødvendig med ny avstemning – bekreftet av franske Giscard d'Estaing og Angela Merkel. Alt det vesentlige er beholdt, hevdet disse. Mens franske Sarkozy og britiske Blair påsto det motsatte, at dette var en ny traktat og ikke den de hadde lovt å stemme over. Merkel og d'Estaing sa med andre ord at Blair og Sarkozy løy – eller omvendt. Og simsalabim – der var markedsliberalismen og den ekstreme frihandelen vedtatt!

* EU motarbeider norske interesser *

Det nye utkastet kalte de Lisboa-traktaten. Ifølge Eurostats målinger i 2008 ville 75 prosent av EUs innbyggere ha folkeavstemning, og16 land hadde neiflertall, og dermed ville saken vært ute av verden. Bare ett land fikk nå stemme, Irland – med 1 prosent av EUs innbyggere. Det ble nei. Året etter tvang de gjennom en ny avstemning og fikk ja etter massiv innsats av penger.

* Et mer europeisk Norge i en ny tid *

En fransk EU-parlamentariker som skammet seg over ledernes oppførsel, uttalte da at Unionens kjennemerke er å krenke folk: Alle avstemninger med ja er endelige, alle med nei bare midlertidige – elitenes udemokratiske statskupp.

Og det er der ja-sida i Norge står i dag: At alle avstemninger med nei bare er midlertidige. Etter nei to ganger vil de derfor en tredje gang prøve å banke et ja igjennom. Om det nå skulle bli en ny avstemning og et ja, ville de da gå med på en ny avstemning om 30 år som kunne bringe oss ut av EU? Vi vet svaret.