Herold

Debatten om Bassenget har engasjert mange av oss den siste tiden. Som en som er aktiv i både kirka, skolen og lokalmiljøet, har jeg fulgt diskusjonen nøye. Jeg kjenner mange av dem som står på for ungdommene våre, og vet hvor mye frivillig innsats som ligger bak.

Og først vil jeg si dette: Takk til Kitty Elise Krogh Junge for et modig og viktig innlegg. Det gjør godt å se en ungdom bruke stemmen sin og engasjere seg i lokalsamfunnet.

Samtidig ønsker jeg å løfte fram et perspektiv som handler om hva slags fellesskap vi egentlig vil lære opp ungdommene våre til å være en del av.

Det snakkes mye om at Bassenget skal være “nøytralt”. Jeg skjønner tanken. Men i praksis finnes det ikke et helt verdinøytralt rom. Alle som bidrar – enten det er menigheter, lag eller foreninger – tar med seg noe av hvem de er. Det er ikke en trussel mot fellesskapet. Det er selve livsnerven i et lokalt ungdomstilbud.

Når menigheten tar ansvar for å sikre bemanning og opplegg annenhver fredag, er det derfor helt naturlig at det inngår en kort andakt. Ikke overraskende, ikke skjult – bare en del av den identiteten de har med seg. På samme måte som et idrettslag tar med seg sitt særpreg når de står som arrangør.

Mange er redde for at noen ungdommer kan føle seg utenfor på grunn av andakten. Det skal vi lytte til. Men vi må samtidig være ærlige om noe viktig:

Hvis vi lærer ungdom at de kun hører til der alt passer dem perfekt, lærer vi dem seleksjon – ikke tilhørighet.

Livet består av møteplasser der vi innimellom møter uttrykk vi ikke deler. Det betyr ikke at vi er ekskludert. Det betyr at vi lever i et mangfoldig samfunn.

Tilhørighet handler ikke om at alt er skreddersydd for meg. Tilhørighet handler om å tåle at fellesskapet rommer mer enn meg.

Noen tror at et ungdomstilbud blir mer inkluderende hvis det fjernes alt som kan oppleves annerledes. Men når vi fjerner særpreg, identitet og uttrykk, mister vi også det som gir fellesskapet varme og gjenkjennelse.

Et sted uten særpreg blir ikke tryggere. Det blir bare tynnere.

Ungdom trenger ikke sterile rom. De trenger ekte mennesker som står for noe, og som tør å bidra med det de har – også når det ikke treffer alle likt.

Vi vet fra forskning – og fra egne erfaringer i bygda – at det er når vi får bidra, hjelpe, tjene og være en del av et fellesskap som går begge veier, at vi kjenner oss hjemme.

Det gjelder voksne. Det gjelder ungdom. Det gjelder alle som vil høre til.

Et fellesskap der man bare mottar, gjør oss passive. Et fellesskap der man får både gi og ta imot, gir røtter.

Vi ønsker å lære ungdommene våre å møte verden, ikke å trekke seg unna alt som er uvant. Vi vil at de skal tåle forskjellighet, stå støtt i møte med noe de ikke identifiserer seg med, og likevel kjenne: Jeg hører til her.

Derfor trenger vi ikke et Bassenget uten særpreg. Vi trenger et Bassenget som rommer flere uttrykk – og lærer ungdom at de fortsatt er velkomne, også når noe ikke er laget akkurat for dem.

La oss bygge robuste unge – ikke skjøre rammer. La oss bygge et Bassenget som tåler mangfoldet vårt – og speiler styrken i hele bygda.

Gunvald har fått nok: – Jeg har kjent på en klump i magen hele uken Debatten om ungdomstilbudet raser: – Har vært utfordrende Bassenget - en nøytral møteplass?