Herold

Norge som mekler: prosess uten prinsipper?

Autoritært regime under den norske radaren

Dialog som skjold for undertrykkelse

Venezuelas rettsstat i fritt fall

Hva Norge nå bør gjøre

Noen skriver i mediene om hvordan USAs angrep på Venezuela undergraver folkeretten «ovenfra». Det handler om folkeretten på statsnivå; om geopolitikk, bruk av militærmakt, og ignorering av FN-pakten. De løfter frem USAs ansvar og Vestens dobbeltmoral.

Jeg vil peke på den motsatte siden: hvordan Venezuela samtidig undergraver folkeretten «innenfra». Dette handler om individnivået: tortur, forsvinninger, fengslinger og fravær av rettssikkerhet. Her ligger også Norges ansvar: Vi har valgt en meklerrolle uten tydelige prinsipper, og står dermed i fare for å bidra til å normalisere overgrepene.

Begge perspektiv peker mot samme konklusjon: Uten respekt for folkerett og rettssikkerhet – i Washington, Caracas eller Oslo – kollapser det normative rammeverket.

Siden 2019 har Norge tilrettelagt for dialog mellom Nicolás Maduro og opposisjonen i Barbados og Mexico. Til tross for runder med samtaler, avtaler om valg og lovnader om reformer, har regimet beholdt makten. Mange avtaler ble brutt, og opposisjonen mistet tillit.

Maktbalansen har derfor forblitt uendret. Det så vi tydelig etter presidentvalget 28. juli 2024 – et valg Norge selv erkjente ikke var fritt eller rettferdig.

Utenriksminister Espen Barth Eide har etter valget uttrykt dyp bekymring for utviklingen. Men bekymring er ikke nok. Norge fortsatte dialoglinjen uten å stille krav til konsekvenser; det ga dermed Maduro rom til å manipulere prosessen. Man kan ikke si at Norges meklerrolle har vært vellykket. Resultatene er magre, troverdigheten svak.

JAN BORGEN, bio

Fredsprisen til María Corina Machado har økt både internasjonal og norsk oppmerksomhet om Venezuela.

Uavhengig av hvordan pristildelingen vurderes, synliggjør dette et sentralt folkerettslig spørsmål: hvordan et regime som systematisk bryter opposisjonens rettigheter, påvirker forutsetningene for en troverdig meklerrolle. Dette er særlig relevant fordi Venezuela ikke befinner seg i noen ‘gråsone’ – regimet er autoritært og kriminaliserer politisk opposisjon.

USAs maktbruk mot Venezuela endrer ikke dette. Den er, som mange har påpekt, folkerettsstridig og farlig, men den fritar ikke Venezuela for ansvar. Det er fullt mulig å være imot USAs linje og samtidig insistere på at Maduro-regimet begår alvorlige folkerettsbrudd.

Maduro har brukt forhandlingene til å kjøpe tid, svekke sanksjonspresset og skape et inntrykk av legitimitet. Når et autoritært regime forhandler med en svekket opposisjon uten konsekvenser ved avtale­brudd, blir dialogen et politisk skjold – ikke et redskap for fred.

Den største svakheten ligger hos meklerne: Norge og andre aktører stiller ikke klare krav når regimet bryter avtaler. Resultatet er en «nøytralitet» som er moralsk hul. I realiteten har tilrettelegging uten press stabilisert undertrykkelsen.

Dette strider mot regjeringens egen politikk. I regjeringens melding Meld. St. 30 (2024–2025) om Norges innsats for fred og konfliktløsning, understrekes det at «upartisk betyr ikke å være verdinøytral», og at rettslig ansvar og ofres rettigheter skal stå sentralt i fredsprosesser.

Når regimet på groveste vis bryter menneskerettigheter, fengsler opposisjonelle og manipulerer valg, mister passiv nøytralitet mening.

Etter 28. juli-valget har Maduro strammet grepet ytterligere: tvangs­forsvinninger, tortur, hemmelige rettsmøter og vilkårlige tiltaler for «terrorisme» og «oppfordring til hat». Vage lovbestemmelser kriminaliserer den minste kritikk. Rettssikkerheten er borte, domstolene politisert og forsvarerne statskontrollert. Tortur og mishandling er dokumentert av FN, OAS (Organisasjonen av Amerikanske Stater), Human Rights Watch og Amnesty – og kan utgjøre forbrytelser mot menneskeheten. I lys av dette fremstår Norges posisjon som for forsiktig.

Venezuelanere risikerer frihet og liv for å kreve demokrati. Regimet styrer ved frykt. Uten internasjonalt press – men ikke av Washingtons militære type – vil overgrepene fortsette.

Utenriksminister Espen Barth Eides bekymring for utviklingen i Venezuela må nå få konsekvenser. Det holder ikke lenger å ‘tilrettelegge’. Skal Norge ta egne prinsipper på alvor, må meklingen kobles til tydelige forventninger – og faktiske krav – til Maduro-regimet:

For det første må Norge kreve umiddelbar løslatelse av alle politiske fanger, uten forbehold.

For det andre må Norge slå fast at tortur og tvangs­forsvinninger må opphøre nå, som et ufravikelig vilkår for enhver videre prosess.

For det tredje må Norge insistere på at domstolenes uavhengighet gjenopprettes; uten et minimum av rettsstat finnes ingen troverdig forhandlingsarena.

Norge bør samtidig støtte at Den internasjonale straffedomstolen (ICC) kan utvide etterforskningen til også å omfatte tvangs­forsvinninger, slik mange ledende menneskerettighetsorganisasjoner har krevd. ICC-støtte svekker ikke meklingen, tvert i mot gir den meklingen juridisk og moralsk tyngde.

Norges rolle svekkes ikke av tydelighet, men av passivitet forklart som nøytralitet. Å kalle overgrepene ved navn er ikke aktivisme, men et folkerettslig minste­krav.

Norge kan fortsatt mekle, men ikke uten å påtale overgrepene – klart og uten omsvøp. Nå må Norge velge: passiv tilrettelegging eller en menneskerettsforankret demokratilinje som faktisk forplikter.

Fredsprisen til Machado øker forventningene om at meklerne forholder seg tydelig til regimets folkerettsbrudd.