Herold

Hvem trenger vel bosetting, sysselsetting og sosiale sammenkomster utenfor bykjernen? Hvem trenger vel et nærmiljø med treninger, dugnader, feiringer, levende møteplasser og samhold? Hvem trenger vel et nærmiljø med tilhørighet, brubygging, kjente ansikter, trygghet og fellesskapsånd? Hvem trenger vel å se korn spire, se dyra som beiter, se samspillet mellom naturen og mennesket? Hvem trenger vel å samle alle hønsefjærene på bakken til en bukett, eller å kjenne på gleden og forundringen over å finne ferske egg under den varme fjærdrakta? Hvem trenger vel det?

«Vi ere en nasjon vi med, vi små en alen lange …»

~ Henrik Wergeland

Det er en hån mot bygda, eller hele nasjonen, å legge ned bygdeskolene. Det er også en hån mot bøndene våre – noen av landets viktigste ressurser. Har vi ikke lokal matproduksjon, så blir også velferden kun et vagt minne. Har vi glemt det? Hvem som var med på å bygge og trygge landet vårt? Hvor tæl, mot og handlekraft kommer fra? Hvor maten vår kommer fra? Landet vårt skal ha beredskap og sjølforsyning, og så skal bygda legges ned? Hvorfor klarer ikke Norge, her Kongsberg, å ta bedre vare på folket sitt; barn av bygdene, arbeidskrafta, praktiske ferdigheter, matproduksjonen, kulturarven, nærheten til naturen og kunnskapen om den – håp og bærekraft – som finnes utenfor et bysentrum?

Kunnskap om naturen og hva den gjør med oss, og for oss, har aldri vært viktigere enn nå. Statistisk sentralbyrå dokumenterer at det i gjennomsnitt legges ned omtrent ett gårdsbruk i Norge hver dag. Ett gårdsbruk hver dag. Tenk om staten kunne jobbet for å få flere gårdsbruk på beina igjen, slik at det skal være lønnsomt og bærekraftig å drive et gårdsbruk i Norge? Tenk om bonden ikke gikk i minus eller i null hvert år? Tenk om bonden ikke måtte jobbe fulltid som bonde, og samtidig jobbe fulltid i et annet yrke, for å sikre driften av landets matproduksjon? Denne trenden må snu om Norge mener alvor med hva det vil si å ha beredskap, og for å sikre fremtidig matsikkerhet. Og så skal bygda legges ned? Beklager, kjære bestefar, at det er slik politikk landet skulle fremme i 2025. Jeg husker turene i den gamle lastebilen sammen med deg, lastet med hvete, havre og bygg. Jeg husker din rake rygg, stolthet og ydmykhet i jobben din som kornbonde.

Bønder og bygd fortjener å bli husket, hyllet og verdsatt for all kompetanse, verdiskaping og næring som dannes der. Forskning viser at kunnskap og nærhet til naturen gir økt innsikt, som gjør at mennesker vil verne om naturen, lære om naturen – ikke legge den ned, bygge den ned, legge den brakk, og ødelegge livsgrunnlag. Heia alle som verner om all kompetanse som ligger hos bygdefolket. Det er ikke rent lite, det! Kongsberg har så mye bra kompetanse å by på. La oss også by på landeveiene som fører oss ut av sentrum, hvor lys i husene fortsatt gir håp om liv, leik og vitale samfunn. Bevar bygdeskolene med stolthet, løft de opp, bær de fram, som faner og fakler, gjennom dalfører og over fjell. Og byen kan ikke, og skal ikke, gi husrom til alle, og det er det heller ikke nok plass til. På bygda er det romslig, og noen av de som bor der, de er så heldige at de har stjernehimmelen som eneste lysmast. Det gir perspektiver menneskesinnet sårt trenger i det blendende lyset fra neonstjerner og flate skjermer.Vår familie er bosatt et steinkast unna Berg skole, som igjen står for nedleggelse. Vi har søkt skoleplass på Kongsberg Steinerskole for vår kommende førsteklassing. Elevene lærer om økologisk landbruk ved å befinne seg på en gård i full drift. Hvor mange skoler i Norge har denne unike tilknytningen til landbruket? Bygdeskolene som snart er historie? Elevene på Steinerskolen får blant annet lære om verdien av å kunne dyrke mat, fyre bål, lage bålmat og lære praktisk dyrestell. Førsteklassingene har mest uteskole, hvor skogen og samspillet mellom gårdsdyr, natur og mennesker gir verdifulle forutsetninger for livslang læring. De får kompetanse som kommer individet og fellesskapet vårt til gode. Det er beredskap i praksis.I år publiserte organisasjonen Norsk Friluftsliv dette på sin hjemmeside:«Grunnleggende friluftslivsferdigheter er en kulturell kompetanse som må læres. Der dette tidligere var kunnskap som ble nedarvet gjennom generasjoner, er det ikke lenger nødvendigvis slik. I dag ser vi at naturkunnskap og evnen til å klare seg i naturen synker parallelt med økt urbanisering, tilgang på teknologi og at stadig flere har mindre praktisk erfaring i naturen.»Heia bygda, bygdefolket, bøndene, barna og skolene som fortsatt finnes der!