Herold

Ikke la det ende slik.

Det var en gang en kommune med fire skolekorps.

Noen var små, andre litt større, men én ting hadde de alle til felles: De fylte bygdene med musikk, fellesskap og glede.

De spilte på julegrantenninger, 17. mai, Stuttreist, basarer, idrettsdager, skolearrangementer og i kirka.

De fylte bygdene med musikk og underholdning, og betalingen de fikk var stort sett is og pølser.

De siste årene har flere av disse korpsene reist seg fra nesten ingenting, til små orkestre som har fått vokse frem, takket være at noen har hatt troen på dem.

Og da har dere, kjære politikere, vært våre gode hjelpere.

Gjennom dirigentstøtte og en kulturskole med rimelige priser, har dere gitt oss muligheten til å ansette dyktige dirigenter og gi barna opplæring.

Små musikanter har fått opplæring, trygghet og et fellesskap.

Og slik kunne dette eventyret fortsatt, men nå truer en mørk skygge korpsene.

Har vi råd til å fortsette?

Er det nok foreldre som kan betale mellom 5 000 og 10 000 kroner for at barna skal spille i korps?

For skoleåret 2026/2027 vil dirigentkostnadene øke med mellom 50 000 og 70 000 kroner, og kulturskoleplassene vil koste 1 300 kroner mer per elev.

I noen korps er det bare ti medlemmer, i andre kanskje tretti, og mange av musikerne er søsken.

Da blir kostnadene vanskelig å fordele uten å øke prisene så kraftig at korps ikke lenger er et eventyr for alle.

I fjor hadde Løken skolekorps cirka 500 000 i utgifter, og vi foreldre jobber som helter for å dekke dette.

Vi panter flasker, selger julenek, lodd, vafler og sukkerspinn.

Men selv de mest arbeidsomme heltene har problemer med å tjene inn 70 000 kroner ekstra på fiskedam og sukkerspinn og slike kostnader lar seg ikke dele på 10, 15 eller 20 foreldrepar.

Vi forstår at dere nå tenker at korpsene kan slå seg sammen, slik idretten gjør.

Men disse aktivitetene er ikke helt sammenlignbare.

Fotballag slår seg sammen når barna er 10–11 år, trygge, større og vant til å bevege seg litt rundt.

De er ett lag som slår seg sammen med et annet, og de kjenner gjerne hverandre fra før.

Korpsmusikanter begynner derimot ofte i 7–8 årsalderen og da er det trygt og fint å spille på skolen sin.

For når man er så liten, er både avstand og nye mennesker mye mer skremmende, og da risikerer at de aldri starter i det hele tatt.

Og uten rekruttering, dør korpsene.

I tillegg er det et annet faktum: Dersom vi blir ett eller to korps, vil vi ikke lenger kunne spille på de samme mange arrangementene.

Fire julegrantenninger, fire julekonserter, fire sommeravslutninger, fire 17. mai-feiringer, høstbasarer, fire konfirmasjoner, bygdedager eller idrettsarrangementer kan ikke dekkes av ett eller to korps.

Det er et stort tap både for barna og bygdene.

Med formannskapets forslag til budsjett står vi nå ved et skille: Enten blir korps en aktivitet kun for barn med foreldre med god økonomi, eller så står vi i fare for at korpsene forsvinner helt.

Men det trenger ikke slutte sånn.

Dere politikere kan fortsatt være heltene som holder musikken i live og lar eventyret fortsette i mange år til.

Fortsett å gi oss den støtten vi har i dag, slik at korpsene kan blomstre, berike, skape nye musikere, spre musikkglede i bygdene våre, og ikke la det ende slik: Snipp, snapp snute, så var korpseventyret i Aurskog-Høland ute.