Herold

Klokka er 15:25. Jeg sjekker VY-appen. Forsinkelse. Igjen. Jeg regner bakover: 35 minutter, hvis toget går. Barnehagen stenger 16.30, og da skal vi være ute av døra. Burde vært der 16.15. Senest 16.20. Blir de sure hvis det blir 16.25? Nei, jeg må dra. Nå

Perfekt?

Kan ikke jobbe fullt

Kommer ikke av seg selv

Saken om kortere åpningstider i kommunale barnehager skal snart opp til behandling i Rælingen kommune. For mange av oss som bor her, handler den ikke bare om barnehager, men om å få hverdagen til å gå opp.

For fem år siden gjorde vi det mange småbarnsforeldre i Oslo gjør: vi pakket sammen, solgte leiligheten og flyttet ut. Ikke fordi vi ikke trivdes i byen, men fordi boligprisene tvang oss ut. Vi trengte mer plass. Et sted der barna kunne vokse opp uten å måtte stables i trippelkøyeseng.

Så vi gjorde det de fleste gjør: vi så på reisetid. Hvor langt kan vi bo fra Oslo og likevel få hverdagen til å gå opp? Vi så på togkartet, landet på Rælingen og gåavstand til Lillestrøm stasjon. Nær nok til jobb, rolig nok til familieliv. Perfekt.

Men det som var logisk da, er i ferd med å bli ulogisk nå.

Når både Rælingen og Lillestrøm vurderer å kutte i barnehagenes åpningstider, blir det plutselig vanskelig å kombinere fullt arbeid i Oslo med et familieliv uten konstant stress. For det er ikke «bare en halvtime». Det er en halvtime som får hverdagslogistikken til å kollapse.

Av alle innbyggere i Rælingen som jobber i Oslo, har jeg trolig en av de korteste reiseveiene fra barnehage til arbeidsplass – 35 minutter. Med forslaget som ligger på bordet kan jeg likevel ikke både levere og hente barn og samtidig jobbe en full arbeidsdag.

Hva da med de som pendler lengre enn meg, med skiftarbeid eller lite fleksibilitet? De får det ikke til. Enslig forsørger? Ikke sjans.

Det hjelper lite at en annen barnehage i kommunen har åpent lenger, når det gir ekstra reisevei.

Jeg forstår kommunen. Jeg forstår økonomien. Jeg forstår behovet for tettere bemanning. Jeg vil også at de fantastiske barnehageansatte skal ha nok kvalifiserte kolleger på jobb gjennom hele åpningstiden, slik at de kan møte barna mine på en god måte.

For en kommune som ønsker tilflytting, stabile skatteinntekter og bærekraftig vekst, er dette likevel kortsiktig tenkt. Rælingen har selv i sine befolkningsprognoser lagt til grunn økt behov for barnehageplasser. Den veksten kommer ikke av seg selv. Den kommer av familier som vår. Foreldre som jobber i Oslo, men ønsker å flytte ut. Som velger bosted ut fra en balanse mellom pris, reisevei og livskvalitet.

Når den balansen ryker, flytter folk et annet sted. Til kommuner som legger til rette for pendlere, ikke gjør det vanskeligere for dem.

For realiteten er enkel: Kommuner rundt Oslo konkurrerer om akkurat den samme gruppen – unge familier i etableringsfasen. Vi er ikke bare barnehagebrukere; vi er framtidige skattebetalere. Det er vi som skal betale for skolen, barnehagen og sykehjemmet som skal driftes.

Så spørsmålet er, Rælingen – og Lillestrøm: Vil dere ikke ha skattepengene våre?