Herold

DPS Storsteinnes har i årevis vært en av Nord-Norges mest velfungerende institusjoner innen psykisk helsevern – med fullt belegg, enestående fagmiljø og et stabilt behandlingstilbud for en hel region.

En region i krise – og et fagmiljø som ofres

Pasienter skal sendes bort – som om de var en kostnadspost, ikke mennesker

Et større bilde: Norge har penger – men ikke vilje

Ikke bare feilprioritering, men politisk svikt

Nord-Norge trenger ikke flere utredninger. Det trenger handling.

Det er på tide å stå opp

Det vet Helse Nord. Det vet politikerne. Det vet alle som jobber i tjenesten.

Likevel foreslår Helse Nord å legge ned døgnplassene. Ikke på grunn av sviktende kvalitet. Ikke på grunn av lav aktivitet.

Men for å balansere budsjetter som politikerne selv har presset inn i et hjørne gjennom år med økonomisk sultefôring av helsesektoren.

Dette er ikke omstilling. Dette er ikke effektivisering. Dette er et politisk valg – og et valg som setter liv i fare.

DPS Storsteinnes har i mange år operert på full kapasitet, ofte langt over det anlegget egentlig er dimensjonert for. Likevel vurderes det som om det er «overflødig». Hvordan er det mulig?

Når et fagmiljø bygges opp gjennom tiår, er det ikke bare rom og senger som forsvinner når det legges ned – men hele den regionale kompetansen. Folk som har stått i nattevakter, kriseteam, akuttoppfølging og langvarige behandlingsløp mister både arbeidsplass, fagmiljø og pasientkontakt. Dette er mennesker som har reddet liv. Mange liv.

Når en slik institusjon raseres, svekkes ikke bare helsetjenesten. Lokalsamfunnet mister arbeidsplasser, fagfolk flytter ut, og trygghetstilbudet forsvinner. Politikerne snakker om «beredskap» i festtalene sine – men kutter i den beredskapen som faktisk redder liv.

Det som nå foreslås, er at mennesker i akutte psykiske kriser skal sendes fire til åtte timer bort fra hjemstedet sitt. Bort fra familie, bort fra trygghet, bort fra behandlere som kjenner historien deres.

Dette skjer i en landsdel med rasutsatte veier, uvær, stengte fjelloverganger og enorme avstander.

Hvordan kan dette være forsvarlig helsepolitikk?

Det er ikke det. Det er et brudd på faglige anbefalinger, på pasientsikkerhet og på grunnleggende etiske krav til helsehjelp.

Ahmed Aadan Warsame, bio

Helse Nord kutter fordi rammene deres er sprengt. Rammene er sprengt fordi Stortinget har valgt å sprenge dem.

Samtidig sitter Norge med verdens største statlige fond. Et fond som i mange år har blitt brukt som moralsk alibi for å kutte i velferd, helse og psykiatri: (Vi må spare til neste generasjon.)

Vel – hvem er det som betaler prisen?

Dagens generasjon. De sårbare, de syke, de unge som burde reddes fra å falle ut av livet. Menneskene som mister tilbudet sitt fordi politikere har bestemt at budsjettdisiplin er viktigere enn menneskeliv.

Krise i psykiatrien skjer ikke av seg selv. Den produseres av politiske valg:

• år etter år med underfinansiering • ledelsesstrukturer som skjermes mens gulvet kuttes • en styringsmodell som premierer innsparing, ikke pasientsikkerhet • et anbudsregime som river opp lokale helsetjenester • en mangel på forståelse for hva psykisk helsevern faktisk krever

Når politikerne stiller spørsmål ved hvorfor ansatte slutter, hvorfor folk må reise langt, hvorfor selvmordstallene ikke går ned – så er svaret enkelt: Dere har selv skapt denne situasjonen.

Hvis Helse Nord og regjeringen gjennomfører dette, sender de et klart signal:

Psykisk syke mennesker er ikke verdt å investere i. Distriktene er ikke verdt å satse på. Liv som kunne vært reddet, er ikke viktige nok.

Det er en kynisme forkledd som økonomi.

DPS Storsteinnes må ikke legges ned. Ikke reduseres. Ikke «omstruktureres».

Det må styrkes.

For psykiatri handler ikke om tall på et ark. Det handler om mennesker som mister fotfestet – og som trenger et sted som faktisk holder dem oppe, ikke sender dem bort.

For hver dag politikerne nøler, forverres situasjonen. For hver seng som forsvinner, forsvinner også et menneske sin mulighet til å få hjelp. For hver fagperson som gir opp, svekkes en hel region.

Nok er nok.