Herold

Sarah Gaulin gjør en viktig jobb når hun tydelig viser at alkoholforbudet for Osloskolens 18.000 ansatte mangler både lovgrunnlag og tillit til voksne mennesker.

Kontroll erstatter tillit

Skarp kontrast til vin for eldre

Økt kontroll av både rammer og kostnader

Standardisert atferd

Autoritære trekk

Forbud er gratis

Tillit er ikke luksus

Samtidig peker denne saken mot noe større og mer urovekkende: et skifte i hvordan vi styrer offentlig sektor, hvem vi stoler på og hvem vi mener må kontrolleres.

Dette er saken: Osloskolen har innført alkoholforbud for 18.000 ansatte

Forbudet handler ikke om alkohol. Det handler om en styringslogikk i ferd med å få feste, der voksne arbeidstakere betraktes som et potensielt problem, og der kontroll erstatter tillit som bærende prinsipp.

*Det er ikke tilfeldig at nettopp skolen rammes først. *

Lærere, miljøarbeidere og assistenter står i noen av landets mest krevende arbeidssituasjoner, preget av vold, trusler, underbemanning og store omsorgsoppgaver.

Likevel er det deres sosiale arenaer som begrenses.

Det sier noe om makt og om prioriteringer.

I skarp kontrast til Prinsdal-saken tidligere i år, der forbudet mot vin på seniorsenteret ble opphevet i løpet av få dager fordi «voksne mennesker ikke skal umyndiggjøres», gjelder tydeligvis andre prinsipper i Osloskolen.

Les også Sarah Gaulin: Dette er et slag i ansiktet på pensjonister

Noen vil se dette som en selvmotsigelse i Høyre-byrådets politikk. Men kanskje peker det på noe annet: ulike grupper møter ulike styringslogikker.

*Pensjonister får frihet. Ansatte får kontroll. *

Det avslører at dette ikke egentlig handler om alkohol, men om hvem som vurderes som «risiko» i et system stadig mer opptatt av orden, omdømme og regelstyring.

Les også Gunnar Stavrum: Norges rikeste kommune sier nei til fem flyktninger

Samtidig ser vi at sosiale arrangementer flyttes i økende grad inn i arbeidslokalene, der arbeidsgivere kontrollerer både rammene og kostnadene.

Når virksomheter uten avholdsprofil legger sosiale tiltak til egne lokaler, handler det som regel ikke om helse, men om kontroll, budsjetter og definisjonsmakt.

Arbeidsgiver setter rammene, mens ansatte mister muligheten til å skape sine egne frie rom for sosialt fellesskap. Det fremstilles som trivsel, men fungerer som styring.

I flere sektorer ser vi også obligatoriske samlinger der ansatte tas med til en annen by i flere døgn, uten overtidsbetaling, uten alkohol og uten reell frivillighet.

Programmet fylles med opplæring som ikke bygger fellesskap, men snarere forsøker å standardisere atferd og forme ansatte etter arbeidsgivers idealer.

Det presenteres som tillitsbygging, men oppleves ofte som det motsatte. For ansatte som allerede jobber underbemannet og underbetalt, blir slike tiltak enda en belastning.

Alt dette skjer i en tid preget av økende polarisering og mer aggressiv offentlig debatt.

Les også Asbjørn Svarstad: Redd for å dyrke rasisme

Det har åpnet for styringsformer som bærer tydelige autoritære trekk: fokus på lydighet, lav toleranse for uforutsigbarhet og stadig strengere kontroll av offentlige rom.

Pandemien etterlot oss også med en lavere terskel for inngripende tiltak og en mer rigid forståelse av risiko.

Det er som om deler av forvaltningen aldri helt gikk ut av unntakstilstanden.

Forbud fungerer samtidig som avledning fra hva som faktisk skaper utrygghet i skolen. Det er ikke julebordene som gjør arbeidsmiljøet vanskelig. Det er bemanningen som ikke strekker til, HMS-arbeid som ikke tilstrekkelig følges opp, og strukturelle problemer som krever investeringer, tid og politisk vilje.

Les også: Slik må Norge møte Russland i nord

Et forbud koster ingenting. Reelle tiltak koster penger. Når forbud brukes i stedet for løsninger, er det ikke ansvarlighet, det er en politisk avledningsmanøver.

*Vi må våge å si høyt at skiftet fra tillit til kontroll, fra fellesskap til regulering, er en reell trussel mot den norske arbeidslivsmodellen. *

Det er arbeidsmiljøet som taper når myndige voksne behandles som barn. Det er yrkesstolthet som undergraves når profesjonelt skjønn erstattes av forbud.

Smartembed for https://www.nettavisen.no/api/graff/v1/component/enkel-poll?id=69500

Hvis målet er tryggere skoler, er det ikke begrenset frihet som tar oss dit. Det som trengs er bemanning, arbeidsmiljø, sikkerhet, tilstedeværende ledelse og reell støtte i krevende situasjoner.

Tillit er ikke en luksus. Det er grunnmuren i en velfungerende offentlighet.

Derfor håper jeg, som Sarah, at vedtaket snus, men enda viktigere:

At vi bruker denne saken til å spørre oss hva slags arbeidsliv vi er i ferd med å skape.

Debatt nyhetsbrev