Herold

Det snakkes mye om tall, budsjetter og «effektivisering» når bygdeskoler står i fare. Men mens politikerne teller kroner, teller vi noe helt annet: barndomsminner, trygghet og et fellesskap som ikke kan måles i regneark.

Bygdeskolen er ikke bare en skole. Den er stedet der barna våre lærer å lese, men også lærer å være en del av noe større. Det er her de løper ut i friminuttet, skaper vennskap som varer et liv, og blir sett av voksne som kjenner dem – ikke bare navnet deres, men hele personen.

I en liten skole er ingen usynlige. Der blir det lagt merke til hvis et barn trekker seg unna, hvis noen sliter, eller hvis noen trenger litt ekstra oppmuntring akkurat den dagen. Det er et miljø der trygghet vokser naturlig, ikke fordi det står i en plan, men fordi menneskene i bygda kjenner hverandre.

Når en slik skole legges ned, mister vi mer enn et bygg. Vi mister pulsen i lokalsamfunnet. Vi mister den siste grunnen mange familier har til å bli boende. Vi mister håpet om at nye familier vil flytte hit. Og vi mister det stedet som binder oss sammen – med juleavslutninger, 17. mai-tog og hverdager fylt med små øyeblikk av fellesskap.

Barn som i dag går til skolen med lette sekker og små forventninger, skal plutselig sendes mil av gårde på lange bussreiser. De mister nærheten, friheten og tryggheten som en nærskole gir. Det er ikke bare en praktisk endring – det er et inngrep i barndommen deres.

Vi kan ikke la «økonomi» bli et skjold som skjuler konsekvensene. For prisen vi betaler når en bygdeskole forsvinner, er så mye høyere enn det som står i et budsjett. Det handler om livskraften i bygda vår. Om framtida til barna våre. Om verdigheten i å få vokse opp der man hører til.

Derfor må vi stå opp og si det høyt:

Bygdeskolen vår er uerstattelig. Den kan ikke spares bort. Den må få leve.