Herold

I høstens forhandlinger om statsbudsjettet for neste år ble partiene på venstresiden enige om å legge grunnlaget for en tannhelsereform. Innen kommende høst skal det lages et høringsnotat, og i 2027 skal reformen komme i gang.

Nøyaktig hva dette vil ende med, er ikke klart, men både Rødt og SV har tidligere lagt lista høyt. Senest i høst ville Rødt bruke 3,8 milliarder kroner i året på å sikre gratis tannhelse for alle.

Formålet er ikke verken bortkastet eller uforståelig. Det er knalldyrt å besøke tannlege, og mange vegrer seg eller unngår å ordne problemer med tennene. Det gir utvilsomt dårligere livskvalitet. Og som for de fleste sosiale problemer, rammes dem som har minst hardest.

Vi mener likevel prioriteringen er feil. SV og Rødt går her i en klassisk felle for partier som mer mest vant til å sitte i opposisjon. Spørsmålet er ikke tannhelsereform eller ikke tannhelsereform, det er hvilke andre gode formål som må settes opp mot denne milliardforpliktelsen. I en tid hvor kommunene har enorme problemer med å løse sine mest grunnleggende velferdstjenester, og hvor også sykehusene mangler kapasitet, er det dette rett og slett ikke det viktigste formålet.

For velferdsstaten har allerede svært mange oppgaver, og disse er under sterkt press. Kommunene kneler og Nav er tilsynelatende ute av stand til å snu de store utviklingstrekkene i det norske utenforskapet. Da må vi bruke både den politiske kraften og det offentliges penger på få ordningene vi allerede har til å fungere, heller enn å innføre nye.

Nasjonale politikere må passe seg for å vedta for mange standarder, mål og ambisjoner. Det høres selvsagt fint ut å kunne gi gratis eller svært billig tannhelse til alle, men hvis vi samtidig har eldresenter, skoler eller en legetjeneste som ikke makter å løse sine oppgaver, har man brukt ressursene på feil formål.

Så har denne saken også en annen problematisk side. Det kommer til å bli vanskelig å avklare rammene for tannhelsetjenestene. Hvis absolutt alle skal få gratis tjeneste, betyr det også at vi bruker penger på noen som strengt tatt ikke trenger det. Hvis ikke alle skal få tjenestene, går vi bort fra konseptet om universelle ordninger. Det kommer dessuten til å komme diskusjoner om hvorvidt en tannhelsereform kommer til å gi behandlinger som ikke strengt tatt er nødvendige.

Politikere må prioritere. Tiden er ikke inne for å prioritere tannhelse.