Herold

Jeg har med atskillig undring og forskrekkelse registrert at Helse Sør-Øst ikke har forlenget avtalen med rehabileringssenteret Unicare Steffensrud på Bøverbru, med den følge at innpå hundre ansatte mister jobben fra juni neste år og at et særdeles solid og velfungerende fagmiljø for rehabilitering av blant annet postpolio, opparbeidet og utviklet gjennom mange tiår, nå blir rasert.

Etter flere rehab-opphold på Steffensrud de siste årene, med diagnosen postpolio etter poliomylitt som seksåring i 1959, har jeg hver gang kommet hjem med mindre smerter, slakkere strikker over alt og en følelse av mye bedre livskvalitet.

Hvis det er riktig som jeg leser på nettsidene til Helse Sør-Øst, skal rehabiliteringen av meg og andre med kroniske lidelser, rigges om og utvikles etter en annen mal: «I planperioden fra 2015 fram til nå har det vært en betydelig dreining fra lange opphold i døgnbehandling til mer bruk av dagbehandling og digital oppfølging, og i tråd med den generelle utviklingen av helsevesenet».

Hvilke kvalitets-indikatorer som skjuler seg bak «den generelle utviklingen av helsevesenet», er jeg særdeles usikker på. Ifølge Helse Sør-Øst skal kapasitet for rehabilitering bygges opp ved sykehusene. Det er et bra ønske, det, men altså i dag bare et ønske, som ikke ved et trylleslag fyller krateret etter en kompetansebastion som Steffensrud, når dørene her stenges i juni neste år.

Ute i kommunene finnes det hverken penger eller kompetanse som kan dekke noe i nærheten av behovet for rehabilitering av ulike pasientgrupper. Har prosessen vært slik? Når nye retningslinjer for rehabilitering skal meisles ut, er det å håpe at dialogen i forkant har vært god, at Helse Sør-Øst har hatt tett kontakt med rehab-institusjoner som Steffensrud, med brukergruppene slik at de er blitt hørt og ikke minst med politikerne som i hvert fall på papiret sitter med et overordnet ansvar for hvordan helseforetakene forvalter helsen til oss som bor i dette landet.

Postpolio, senskader etter poliomyelitt, er en ganske påkostet og tidkrevende diagnose å pådra seg, på den måten at det gjerne tar noen år før du får svart belte i alt som gjør vondt. Da har tre hester forsøkt å gjøre det som 10 hester skulle gjort, i mange år.

Jeg har lenge følt meg som en første generasjons el-bil, altså at det har vært energi nok til å holde det gående ganske greit i en tre-fire timer, og så er det bråstopp. Jeg må hvile i hvert fall et par ganger om dagen. Å late som om du er i god form, når dagen av ulike årsaker ikke gir rom for hvile, det er et særdeles potent brensel for å utvikle fatique.

Jeg ser at jeg nå skal kunne få dagbehandling for postpolio. Jaha. Jeg skal også kunne få overnatte i uka, hvis det blir ansett som nødvendig, et eller annet sted, men reise hjem i helgene. Nå er det slik da, at postpolio ikke «bare» er en vond arm, en vond rygg, fot eller hofte som jeg kan ta en dagstur for å få reparert, og så dra hjem igjen med håp om bedring. Hva slags rehabilitering er det, når folk i mitt diagnose-segment må dra med seg hele Hjelpemiddelsentralen ut og inn av en buss eller ei drosje i all slags vær, for å komme seg til og fra en rehabilitering, som faglig sett ikke har noen som helst mulighet til å få blitt akkurat det.

Suksesskriteriet ved rehabilitering på et sted som Steffensrud, det er at du tas ut av hverdagen i tre uker, du går inn i et faglig solid tilrettelagt opplegg med tilgang på varmebasseng hele dagen, du har lege, sykepleier, ergoterapeut og fysioterapeut. Du kan hvile når du må, og ikke som ofte hjemme, at du bare må snike deg gjennom ditt eget liv som best du kan.

Hele denne pakka, inkludert et psyko-sosialt løft som blir følgene av opphold på et særdeles trivelig sted med en stemning og en tone opparbeidet gjennom generasjoner, i et landskap og en natur som fyrer oppunder godt humør og optimisme, kan holde mange av oss unna «Solgløtt» i årevis. For det er der de store utgiftene for samfunnet virkelig kommer, når post-poliosegmentet og andre med kroniske lidelser må inn på institusjon. En institusjonsplass her i landet koster i gjennomsnitt rundt én million kroner i året.

Hvor er logikken og bærekraften i å måtte legge ned en institusjon som Arne og Anne Elisabet Nielsen brukte hele livet på å utvikle fra pensjonat, til et av landets beste og mest moderne helseinstitusjoner, til Unicare ble valgt til å drifte livsverket videre.

Hvorom nå allting er, så kan postpolio ikke rehabiliteres på Teams.