Herold

Fiskeridirektoratets vurdering – et system som svikter sitt eget formål

Til Kåfjord kommunestyre: Dere kan ikke skyve ansvaret videre

Til Troms fylkeskommune: Hvor ble det av kystsonepolitikken?

Til Statsforvalteren: Hvor er den statlige kontrollfunksjonen?

Til Sametinget: Denne saken krever mer enn et høflig høringsbrev

Til departementene: Én fjord – to lover – ingen helhet

Fjordfiskerne står igjen alene – igjen

Myndighetene må svare: Hvem skal Kåfjorden være til for?

Det som nå skjer i Guortesjohka handler ikke om én dispensasjon, ett oppdrettsanlegg eller én kommune. Det handler om hvordan norske myndigheter på alle nivåer svikter sitt ansvar for fjordfiskerne, for kysttorsken, for Manndalselva – og for de sjøsamiske rettighetene staten selv har sagt at den skal beskytte.

Når Kåfjord kommune nok en gang åpner døra for arealutvidelse til oppdrett gjennom dispensasjon, skyldes det at i dagens system trenger ikke den sterkeste å kjempe – strukturene kjemper for dem. Fjordfiskerne må derimot slåss i motbakke for å beholde det som alltid har vært deres.

Fiskeridirektoratet forsøker å framstå som en nøytral fagmyndighet. Et brev til Kåfjord kommune avslører en forvaltning som har vent seg til å minimere konsekvensene for fiskerne – nesten uansett hva som står på spill.

Når etatens vurdering av inngrep i både garnfelt, rekefelt og samiske fiskeriområder reduseres til «ikke vesentlig», sier det mer om direktoratets lave terskel for hva som regnes som skade, enn om den faktiske belastningen fiskerne står i.

Og når direktoratet i sin uttalelse om Guortesjohka helt unnlater å nevne den dokumenterte situasjonen med vill fisk full av pellets – fisk som kjøperne ikke vil ta imot, og som har påført fjordfiskerne store økonomiske tap – blir svikten enda tydeligere.

Å ignorere et så konkret og alvorlig problem viser ikke bare mangel på kunnskapsgrunnlag, men mangel på vilje til å beskytte den næringen etaten faktisk er satt til å forvalte. Fiskeridirektoratet har sveket den næringen de er satt til å beskytte.

At en nasjonal fiskerimyndighet kan omtale fortrengning av lokale og sjøsamiske fiskere som en bagatell, viser med all tydelighet hvem dette systemet er utformet for å beskytte – og hvem som står igjen med tapet.

ARNE PEDERSEN, bio

Kommunen forsøker nå å gi dispensasjon med den begrunnelse at miljø- og fiskerimessige hensyn skal håndteres «i neste runde» av fylkeskommunen. Dette er ikke forvaltning. Dette er ansvarsfraskrivelse.

Når kommunen først gir fra seg arealet, er det i praksis en politisk forhåndsgodkjenning av at oppdrettsanlegget kan ekspandere. Deretter forventes det at statlige og regionale organer skal rydde opp i de konfliktene kommunen selv skaper.

Like alvorlig er det at Kåfjord kommune behandler saken uten å legge fram informasjon om den store mengden villfisk med pellets som nå kommer fra området rundt Guortesjohka. Dette er fisk som kjøperne ikke vil kjøpe, og som allerede har påført fjordfiskerne i Kåfjord betydelige økonomiske tap.

En utvidelse vil bety enda mer pellets i vill fisk – og enda større tap for de 40 fjordfiskerne som faktisk lever av denne fjorden. Når ordfører, administrasjon og kommunestyre velger å se bort fra dette, svekker de ikke bare fiskerne. De velger aktivt oppdrettsinteressene – og noen av laksemilliardærenes ansatte – framfor Kåfjord-samfunnets egne fiskere.

Kåfjord kommunestyre må stille seg ett spørsmål før de bestemmer seg: Vil dere være politikerne som gir bort mer av fjorden enn fiskerne kan tåle – og som sier at «noen andre» skal ta miljøkampen etterpå?

Nå er det politikerne og forvaltningen som må bestemme seg: Skal det tillates giftutslipp ut i Kåfjorden – skal den ofres til et deponi for giftig produksjonsavfall?

Fylkeskommunen er satt til å forvalte fiskeri- og oppdrettsinteresser i et langsiktig perspektiv. Likevel er det uklart om kystsoneplanen for Lyngenfjorden noen gang skal revideres, selv om planen er åpenbart utdatert.

Det er ikke mulig å forvalte et av Norges mest sårbare fjordsystemer gjennom dispensasjoner, midlertidige justeringer og «vent-og-se»-politikk.

Hvis fylkeskommunen ikke tar initiativ til å lage en moderne, kunnskapsbasert kystsoneplan, vil fjorden styres av tilfeldigheter og oppdrettsnæringens behov – ikke av samfunnets. Fjordfiskerne har krav på mer enn det.

Statsforvalteren er statens forlengede arm i miljø- og naturforvaltningen. Når helt sentrale spørsmål om naturmangfold, rømming, lakselus, gift- og kjemikaliebruk og fjordøkologi skyves til «senere vurdering», blir den statlige kontrollfunksjonen i praksis en illusjon.

Statsforvalteren må forklare hvordan en fjord som samtidig huser kritisk truet villaks, viktige rekefelt, sjøsamiske fiskerier beskyttet av nasjonalt lovverk og et omfattende restaureringsarbeid, likevel ikke anses å kreve et vesentlig sterkere kunnskapsgrunnlag før nye arealinngrep i sjø kan vurderes.

Staten kan ikke forplikte seg til å styrke sjøsamiske rettigheter – og samtidig være passivt til stede mens disse rettighetene fortrenges i praksis.

Sametinget har tidligere vært tydelig på viktigheten av sjøsamiske fiskeriinteresser. Men i denne saken blir Sametinget tilsynelatende stående på sidelinjen.

Når fjordfiskere sier at fisket deres fortrenges, at livsgrunnlaget trues og at rettigheter settes til side, forventer man en tydeligere politisk respons. Hvis dette ikke er en sak der Sametinget skal bruke tyngde – når skal det da skje?

Dagens system gjør at oppdrett behandles etter én lov, areal etter en annen, fiskeriinteresser etter en tredje, og samiske rettigheter i et helt annet spor. Resultatet er fragmentert ansvar, ingen helhetlig vurdering og en fjord der hver sektor beskytter «sitt».

Denne saken er nok et eksempel på at staten mangler et samlet forvaltningsregime for fjordøkosystemer.

Kåfjorden blir testarenaen for hvordan det går når ingen tar helhetlig styring.

Alle myndighetene ovenfor snakker varmt om bærekraft, sameksistens, tradisjonelle næringer, samiske rettigheter og kunnskapsbasert forvaltning.

Men når beslutningene fattes, sitter fjordfiskerne igjen med mindre areal, svakere rettigheter, større miljøbelastning – og nå også dokumenterte økonomiske tap som følge av pellets i vill fisk – uten at noen tar ansvar for summen av alle små vedtak. Dette er i ferd med å bli en politisk systemfeil, ikke en lokal konflikt.

Fjorden skal eller kan ikke være et oppdrettsareal som utvides etter oppdrettsnæringens behov. Fjordene er et livsgrunnlag for lokale og samiske fiskere, et fjordøkosystem som Norge er forpliktet til å ta vare på.

Dette må besvares av kommunestyret, fylkeskommunen og statlige myndigheter – ikke skyves videre i systemet, slik tilfellet er nå. Hvis ikke noen tar ansvar nå, er det ikke Guortesjohka som bygges ut. Det er hele fjorden som bygges ned.