Herold

Store kutt – og store konsekvenser

Tallene stemmer, virkeligheten ikke

Lærernormen fungerer kun på papir

En kommune som sparer – og en hel oppvekstsektor som sliter

Kragerø kommune har nå vært på ROBEK i snart to år, og vi har fortsatt to år igjen under Statsforvalterens kontroll. På folkemøtet i kinoen 18. november kunne ordføreren fortelle at kommunen kan søke om forlengelse av ROBEK-perioden dersom kuttene som «må» gjøres får så alvorlige konsekvenser at tjenestetilbudet ikke kan ivaretas. Samtidig ble det sagt at Statsforvalteren allerede har signalisert at en slik søknad fra Kragerø kommune trolig ikke ville blitt innvilget.

Dette får oss til å sette spørsmålstegn ved: Hvilke fakta og hvilken virkelighetsbeskrivelse er det egentlig Statsforvalteren får presentert? Hvis de, som oss, kan lese i avisen om god oppstart på skolene, og at økningen i vold og trusler primært skyldes bedre avviksrapportering, er det kanskje ikke så rart at situasjonen ikke vurderes som akutt. Faktum er at mange avvik aldri blir rapportert, rett og slett fordi vi ikke har tid eller kapasitet til å prioritere det i en allerede presset arbeidshverdag.

Men det samsvarer ikke med den virkeligheten vi opplever hver dag.

Hvis Statsforvalteren hadde vært hos oss én dag og sett klasserom med for få voksne, elever som mister spesialundervisning, fagarbeidere som løper beina av seg og kollegaer som jobber under stort press og høy arbeidsbelastning, er vi overbevist om at vurderingen ville vært svært annerledes. Da ville de fått se de faktiske konsekvensene av kuttene i praksis, ikke bare lest om dem.

Vi ønsker å stille oss bak innlegget til Utdanningsforbundets tillitsvalgte i Kragerø, men vi som jobber ved Helle skole kjenner også et sterkt behov for å fortelle hvordan skolehverdagen faktisk ser ut for oss og for elevene våre. Som pedagoger er vår lojalitet først og fremst rettet nedover – til barna som hver dag møter oss med forventninger om trygghet, støtte og undervisning. Derfor ønsker vi å dele vår virkelighet.

Kragerø kommune har de siste årene gjort omfattende og alvorlige kutt i oppvekstsektoren. Selv om skolene i denne omgang er «fredet», innebærer de neste rundene at barnehageansatte og de yngste barna står for tur. Vi frykter at dette bare er starten på en utvikling som går i feil retning for barn og unge i kommunen vår. Fra august 2024 til august 2025 har Helle skole mistet et betydelig antall ansatte. Dette er stillinger som har ivaretatt både administrative oppgaver, undervisning og støtte til enkeltelever og i klassene. Det vil si ressurser knyttet opp til oppgaver som kommunen er pålagt å gjøre, og som derfor bare blir lagt over på gjenværende ansatte, uten mulighet for noen særlig kompensasjon for dette. Dette er betydelige kutt, og det merker vi hver eneste dag.

Vi er knapt fire måneder ut i dette skoleåret, og så langt har Helle skole hatt et svært høyt sykefravær. Dette slår direkte inn i skolehverdagen. Det er mange vikarer, ofte nye ansikter, og få voksne som kan gi barna den stabiliteten de trenger. Vi har fantastiske vikarer som er dyktige og engasjerte for barna, men elevene merker det. Vi voksne merker det. Arbeidshverdagen blir mer krevende for alle – og kvaliteten på undervisningen blir utfordret.

Det fungerer ikke sånn at fordi kommunen kutter i midler til oppvekst så kuttes det også i antall elever med vedtak om spesialundervisning. Med færre ressurser og krav om å følge Opplæringsloven, blir man «tvunget» til å sette sammen grupper som i teorien kan se greie ut, men som i praksis betyr å skvise sammen elever med svært ulike behov inn i et opplegg som er «godt nok», lent på skuldrene og samvittigheten til pedagogen som er ansvarlig for tilbudet. Hvor er ambisjonen vår? Vi søker ikke at alle skal prestere på «toppnivå», men vi ønsker å gi elevene en meningsfull hverdag med tilpasninger som gir de mestringsopplevelser og utvikling! Det ser ikke likt ut for alle, selv om de har samme diagnoser eller biologisk alder! Og hva skjer når flere elever får krav på individuelt tilrettelagt undervisning? Skal vi presse stadig flere barn med helt ulike behov inn i grupper som ikke er faglig eller sosialt forsvarlige – bare for å holde oss innenfor rammene? Dette står i direkte kontrast til §11-6, som skal sikre elever individuelt tilrettelagt opplæring når de ikke får tilfredsstillende utbytte av det ordinære tilbudet.

Dette gjelder også for intensiv opplæring i begynneropplæringen. Læreren skal følge tett med på elevens utvikling og sette inn tiltak når noen står i fare for å falle fra, dette er lovpålagt jamfør §11-3. Men hvilke tiltak er det egentlig mulig å iverksette? Hvordan skal vi kunne gi dette når alle ressurser allerede er bundet, og beskjeden ovenfra er at det ikke finnes mer å hente? Vi ender i et system der vi bryter loven, og lærere må argumentere for å flytte knappe ressurser fra én gruppe elever til en annen, vel vitende om at behovene er store overalt.

Når politiske vedtak kutter i bemanning, reduserer ressursene og samtidig forventer at skolene skal levere minst det samme som før, er det barna som taper først. Det er dette som er vår hverdag. Dette er konsekvensene av innsparinger som på papiret kan se forsvarlige ut, men som i praksis går ut over trygghet, læring og arbeidsmiljø – både for elever og ansatte.

Vi kan lese i KV at Kragerø kommune oppfyller lærernorm. For oss er det en kunst å balansere på nettopp denne lærernormen. Vi undrer oss derfor: Kan det være slik at tallene ser ut til å stemme på papiret, mens den reelle bemanningen i klasserommene ofte forteller en annen historie? Når stadig mer av lærernes tid bindes opp i spesialundervisning, tas ressursene fra den ordinære undervisningen – og konsekvensen blir at normtallene kun oppfylles gjennom kreativ organisering. Det skaper et inntrykk av at skolens bemanning er tilstrekkelig, samtidig som både elever og lærere merker at hverdagen ikke matcher tellekantene. Dette er spørsmål vi mener kommunen må ta på største alvor, fordi konsekvensene rammer ikke systemet – de rammer barna.

Til tross for store kutt, økende arbeidsbelastning og betydelige utfordringer, står vi fortsatt i arbeidet vårt, fordi vi mener det er viktig. Samtidig må vi være tydelige: Det er svært krevende å få skolehverdagen til å fungere med stadig færre ansatte, høyt fravær og store behov.

Vi stiller oss stadig oftere spørsmålet om hvordan vi og kommunen skal kunne ivareta elevenes rettigheter og følge opplæringsloven slik skolen er rigget nå. Elevene har krav på en opplæring som er tilpasset slik at alle får et tilfredsstillende utbytte – uavhengig av forutsetninger. Med færre voksne og fullere klasserom opplever vi daglig hvor vanskelig dette er å få til, og den belastningen det legger på både elever og ansatte.

Vårt ønske er ikke å peke på enkeltpersoner, men å synliggjøre konsekvensene av politiske prioriteringer. Vi ber om at kommunen og politikerne tar ansvar og ser hva kuttene faktisk gjør med barna, med læringsmiljøet og med oss ansatte.

Vi trenger en oppvekstsektor som styrkes – ikke svekkes. Barna våre fortjener bedre. For at vi skal klare å gjøre jobben vår på best mulig måte trenger og fortjener vi rammer som gjør det mulig! Vi ønsker at Statsforvalteren ser nærmere på om følgende lovverk faktisk oppfylles i praksis: Intensiv opplæring (§11-3), lærernormen (forskrift til opplæringsloven §14A-1), tilpasset undervisning (§11-1) og spesialundervisning/ITO (§11-6).

Pedagogisk personale ved Helle skole