Premature og syke nyfødte blir fortsatt separert fra mor umiddelbart etter fødsel, på norske sykehus.

En systemsvikt i norsk nyfødtomsorg

Premature og syke nyfødte blir fortsatt separert fra mor umiddelbart etter fødsel, på norske sykehus.

Etter fødselen er det ingen som passer på mor

Å separere en mor fra sitt syke nyfødte barn er et personlig traume, men også et strukturelt problem.

– Tar ikke tøffe fødselsopplevelser på alvor

Der nytt liv begynner, slites vårt i stykker

Om forfatterne

Vil revolusjonere psykisk fødselshelse: – På høy tid

Debatt

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Hun har akkurat født. Kroppen er skjelven, hun har sting og blør. Likevel sitter hun på en stol i en gang på sykehuset og venter. Ikke på smertelindring. Ikke på mat.

Hun venter på å få se barnet sitt.

I dag markeres Verdens prematurdag. I dag blir premature og syke nyfødte, og mødrene deres fortsatt separert umiddelbart etter fødsel, på norske sykehus.

Rundt 6.000 barn legges årlig inn på norske nyfødtavdelinger. Nær 40 prosent er premature. Mange av disse barna – og mødrene deres – trenger medisinsk behandling. Mor blir innlagt på barselavdelingen, mens barnet behandles et annet sted.

Og det skjer i et land som liker å skryte av å ha verdens beste fødselsomsorg.

Helsedirektoratets nylige brukerundersøkelse viser at én av fire kvinner ikke er fornøyde med kvaliteten på barselomsorgen. Dette avdekker et system som ikke alltid møter behovene for en trygg og verdig start på livet for mor og barn. Det er vi – og et samlet fagmiljø – helt enig i.

Likevel er én gruppe mødre påfallende fraværende i debatten: Kvinner som føder syke eller premature barn som trenger medisinsk behandling på en nyfødtavdeling.

I dag ligger disse kvinnene alene på barselavdelingen, mens barnet er innlagt på en annen avdeling, altfor langt unna.

Mor og barn separeres i den mest sårbare fasen i livet – selv om det eneste de begge behøver er å være nær hverandre, tar vi som samfunn et valg basert på manglende vilje til å prioritere ressurser.

Dette står i sterk kontrast til anbefalinger fra norske helsemyndigheter og internasjonale retningslinjer. FNs barnekonvensjon fastslår barns rett til å være nær foreldrene fra første stund. WHO anbefaler umiddelbar og uavbrutt nærhet og hudkontakt for alle nyfødte.

På tross av dette velger vi i Norge bort å oppfylle disse forpliktelsene for våre mest sårbare nyfødte.

Vi vet hva separasjon gjør. Stress, smerte og brudd på tidlig nærhet kan påvirke barnets stressregulering, tilknytning og hjerneutvikling. Foreldre som separeres fra sitt syke eller premature barn rapporterer økt skyld, redsel, ensomhet og depresjon.

Mødre som får være sammen med barnet sitt fra første stund, har lavere risiko for psykiske utfordringer. WHO, UNICEF og Helsedirektoratet er tydelige: Kontinuerlig foreldresamvær, hud-mot-hud-kontakt og foreldreinvolvering er avgjørende for barnets utvikling og mors psykiske helse. På tross av dette separeres foreldre og barn i Norge hver eneste dag.

En nyforløst kvinne med et prematurt barn har ofte behov for medisinsk pleie og omsorg, samtidig som hun trenger å være nær barnet sitt. Når mor og barn behandles på ulike avdelinger, må mor be om tillatelse for å besøke barnet sitt.

På mange barselavdelinger finnes det ikke ressurser til å følge eller ivareta mor under besøk på nyfødtavdelingen. Det betyr at mor må forflytte seg dit alene eller ved hjelp av sin partner.

Dersom det gjøres en medisinsk vurdering av at det ikke er forsvarlig, skaper det en dobbel belastning: Hun er i en sårbar fysisk og psykisk situasjon, og samtidig atskilt fra barnet sitt. Å separere en mor fra sitt syke nyfødte barn er et personlig traume, men også et strukturelt problem.

I Sverige og Danmark finnes det løsninger der mor og barn får være sammen rett etter fødsel – også når begge trenger pleie og behandling.

På tross av at norske og internasjonale retningslinjer for nyfødtavdelinger slår fast at barn og foreldre har rett til samvær, og at hele familien skal ivaretas, fortsetter vi å skille mor og barn når barnet trenger spesialisert behandling etter fødsel.

Norge har kompetanse og kunnskap, men mangler vilje til å prioritere og gjennomføre samkoblet omsorg hvor både mor og barns medisinske behov kan ivaretas samtidig.

Verdens prematurdag minner oss om hva som står på spill: Starten på et liv, og starten på et foreldreskap.

Løsningen er åpenbar. Vi må sikre at mor og barn får være sammen også når begge trenger medisinsk oppfølging. Dette krever planlegging, rom og ressurser – men først og fremst prioriteringer fra de som styrer over ressursene.

Å hindre at familien blir atskilt er ikke bare en faglig anbefaling. Det er grunnleggende omsorg – og en best mulig start på det nye livet.

Innlegget er signert: