USA lukker seg, verden åpner seg
USA gjør hjemlandet til første forsvarslinje, og resten av verden til en parentes.
USA lukker seg, verden åpner seg
USA gjør hjemlandet til første forsvarslinje, og resten av verden til en parentes.
USA bygger murer; ikke bare fysisk, men også strategisk.
Når ingenting skjer
Epstein-saken viser MAGA at Trump er i pengemakt-eliten
Here we go again
Nazifiseringen av Norge
Kommentar
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.
Den nye amerikanske sikkerhetsstrategien ligger nå på krigsminister Pete Hegseths skrivebord. Blir den gjennomført kan dette bli den mest alvorlige sikkerhetspolitiske omveltningen siden den kalde krigen. Ikke bare for USA, men også for land som grenser til Russland eller Kina.
Planen er ikke vedtatt ennå, men Pentagon har laget et utkast. Fra det vi vet vil den markere et tydelig brudd med det Washington lenge har stått for. Der både Obama og Biden så rivalisering med stormaktene Kina og Russland som motoren i USAs utenriks- og forsvarspolitikk, setter Trump-administrasjonen hjemlandet i sentrum. «Homeland» gjøres ikke bare til ny prioritet, men en akse som hele sikkerhetsapparatet skal dreies rundt.
Innenriks sårbarheter omtales nå som hovedkilden til USAs strategiske svakhet. Der tidligere epoker handlet om internasjonalt lederskap og maktutøvelse, prioriterer den nye amerikanske linjen nasjonal stabilitet og en mer militarisert tilnærming til innenrikspolitikk. Den største fienden er hjemme, eget territorium gjøres til den nye frontlinjen.
For mange amerikanske beslutningstakere fremstår strategien som en legitim omprioritering. Det handler om migrasjonspress, narkokarteller, cyberangrep, trusler mot infrastruktur og det de anser som innenlandske ekstremistgrupper. De presenteres som en samlet trussel, snarere enn separate fenomener. Pentagon vil derfor etablere nasjonale forsvarsområder langs den sørlige grensen, FBI skal bygge nye innenlandske sikkerhetsgrupper. Nasjonalgarden vil få en styrket rolle som bindeledd mellom militært forsvar og politimyndighet.
Denne strategien er ny, og den er rettet mot egne innbyggere. Den vil skape mye friksjon og mye sosial motstand.
Mye av motstanden vil komme fordi strategien dessverre bygger på en for enkel sikkerhetspolitisk analyse. Først og fremst fordi det tydelige skillet USA gjør mellom «internasjonal» og «nasjonal» sikkerhet er i ferd med å viskes ut, om det noen gang fantes. Aktuelle eksempler som illustrerer dette:
Ukraina-krigen har åpenbare ringvirkninger i andre land. Russisk desinformasjon leter daglig etter ny jord å vokse i. Når USA skal bruke mer tid på egen navle kan det bli et større spillerom for russisk påvirkning. For kort tid siden la USA ned kontoret sitt for å bekjempe russisk desinformasjon, ifølge Reuters.
I Norden skal det svenske Foxtrot-nettverket ha stått bak flere angrep mot Israels ambassader i Stockholm og København. Svensk sikkerhetspoliti mener nettverket tar jobber for Iran.
Gaza-krigen har opprørt mange. I Norge mener PST at faren for terroranslag mot synagoger har økt.
Det er sterke bånd mellom det som skjer internasjonalt og det som skjer i enkeltland, inkludert i USA.
De varslede endringene i amerikansk strategisk tenkning får også konsekvenser utover egne grenser. USA bygger murer; ikke bare fysisk, men også strategisk. Tilhengerne hevder at det er en nødvendig restaurering av en stormakt som har strukket seg for langt ut i verden.
Europa har i flere tiår basert sin sikkerhet på et USA som har vilje til å prioritere trusselen fra Russland. Nå frykter særlig Baltikum, Polen og Romania at Washingtons oppmerksomhet vender seg bort.
Samtidig ser noen land i Europa muligheter. Hvis Washington trekker innover, må andre aktører fylle tomrommet. Da avgjøres plutselig ikke maktbalansen lenger i Washington, men like gjerne i Brussel, Tokyo og Canberra. Frankrike og Tyskland peker på at dette kan være en katalysator for større autonomi. Andre land ser større risiko. For Norge gjelder dette spesielt avskrekkingsevne i nordområdene og tempoet i amerikansk forsterkning ved krise.
I Indo-Stillehavet er reaksjonene enda tydeligere. Japan og Sør-Korea ligger innenfor kinesisk og nordkoreansk militær rekkevidde, så de leser nedskaleringen av oppmerksomhet mot Kina med bekymring. For dem er amerikansk tilstedeværelse i regionen ikke et geopolitisk valg, men en livline. Taiwan har få illusjoner om at en amerikansk omprioritering ikke vil påvirke risikoviljen i Beijing. Likevel er USA fortsatt en av de viktigste våpenleverandørene til Taiwan. Taiwan vil høyst sannsynlig opprettholde USAs interesse i overskuelig fremtid fordi de besitter 90 prosent av markedet for de mest avanserte databrikkene og 65 prosent av halvledermarkedet. Mens Australia står i et strategisk dilemma; landet har rustet opp og styrket samarbeidet med Storbritannia og USA, men er fortsatt avhengig av amerikansk nærvær for stabilitet i Sør-Kinahavet
Andre land møter strategien med større pragmatisme. Filippinene, som under ulike presidenter har svingt mellom avstand og allianse, fokuserer på konkrete sikkerhetsgarantier til havs. Indonesia, som tradisjonelt balanserer mellom stormakter, bryr seg lite om det amerikanske skiftet. Vietnam samarbeider tett med Washington, men gjør det med nøktern realisme. I motsatt ende finnes Kambodsja og Laos, som allerede er dypt integrert i kinesiske strukturer
Dersom Washington vender blikket hjemover, får Beijing større handlingsrom i Sør-Kinahavet og i randstatene rundt Taiwan. Kina kan også utnytte situasjonen diplomatisk ved å så tvil om USAs pålitelighet som sikkerhetsgarantist både overfor NATO-land og asiatiske partnere. Med et USA som er mer opptatt av egen grensekontroll enn sjømakt kan Kina styrke sin posisjon.
For Norge og resten av de små og mellomstore statene som står tett opp mot geopolitikkens store tektoniske plater, er spørsmålet ikke bare hva USA gjør, men hvordan Europa og Indo-Stillehavet svarer.
USA har ikke glemt verden. Trump trapper opp i Midtøsten, det er fortsatt uvisst hva USA vil gjøre i Iran, og de har ikke sluppet helt tak i Ukraina. Det samlede bildet peker likevel mot en strategi hvor USA vil reposisjonere og sikre seg selv før de legger opp til en mer utadrettet kurs.
Spørsmålet er likevel hva og hvem de ender opp med å sikre. Uansett hva svaret blir, vil den amerikanske sikkerhetsgarantien ikke lenger være en selvfølge – og det endrer spillereglene for alle.
Få nyhetsbrev fra Dagsavisen. Meld deg på her!