Herold

Jeg kan navigere fritt i det norske samfunnet på grunn av ballasten jeg har fått gjennom å delta på blant annet skolegudstjenester.

*Som innvandrer er *jeg tilhenger av at skolen opprettholder de norske tradisjonene, alt fra gudstjenester til julefeiringer.

Som innvandrer var det først og fremst på skolen jeg lærte om disse skikkene og tradisjonene.

*I hverdagen vil *man for eksempel møte på språk som har referanse i bibeltekster. På arbeidsplassen vil samtalen rundt bordet ha utspring i tradisjoner.

Skolegudstjenesten bør alt annet enn avvikles

For oss som har innvandret fins det ikke lett tilgang til disse tingene andre steder enn på skolen.

Barna vil ofte overføre denne lærdommen til foreldrene. Normalt ville det vært omvendt.

Jeg har alltid deltatt på alle gudstjenester. Jeg har spilt julekonsert i kirken. Dette minnes jeg som hyggelige øyeblikk i oppveksten.

Jeg kan navigere fritt i det norske samfunnet på grunn av denne ballasten. Og det er riktig som mange har påpekt i debatten om skolegudstjenester, at de færreste ønsker unntak.

Min erfaring er at det oftest er type humanetikere fremfor andre religiøse grupper som er forkjempere for å slutte med disse aktivitetene.

Vil «norskifisere» skolen: – Sterke krefter vil splitte oss

*Så passer det *selvsagt for enkelte å sette innvadrerstempelet på det.

Denne diskusjonen kommer opp hvert år, når vi nærmer oss jul.

Jeg støtter det politisk redaktør i Drammens Tidende skriver i sin kommentar: «en del av vårt nordiske verdifellesskap. På den ene siden ivaretas den kristne kulturarven. På den andre understrekes våre liberale verdier som åpenhet, likeverd, og nettopp mangfold.»

Men stiller spørsmålstegn ved hvor åpen den kristne kulturarven er når det gjelder for eksempel markeringen av Pride.

*PS! Dette innlegget ble først skrevet som en kommentar på Facebook og gjengis her med forfatterens tillatelse. *